Hvordan kvitte seg med et utrydningstruet insekt som vil spise freda bygg?

2 weeks ago 10

Denne artikkelen er produsert og finansiert av De regionale forskningsfondene - les mer.

Rambergstugo fra tidlig 1600-tall med påbygning fra andre halvdel av 1700-tallet. Bygget ble fredet i 1923. (Foto: NIA / Tomasz Wacko)

Husbukken har blitt gasset med blåsyre, kloret, sprøytet med DDT, arsenikk og annen gift. Nå er den på rødlista over truede arter.

Når et museum har funnet trespisende insekter i freda trebygg, har responsen som regel vært krig med alle midler.

Da Norsk industriarbeidermuseum fant husbukk i den praktfulle Rambergstugo fra 1600-tallet, valgte de en annen strategi.

Bjørn Strander følger husbukkens aktivitet på Heddal bygdetun med argusøyne.

De overvåker aktiviteten i treverket mens de prøver å finne ut hvordan de kan håndtere insektene uten å bruke giftige kjemikalier. Arbeidet har vært støttet av Regionalt forskningsfond Vestfold og Telemark.

Gode grunner til å vente og se

Bjørn Strander er fagansvarlig for byggvern ved museet. Han mener det er flere grunner til å puste med magen:

– For det første kan det hende at aktiviteten går ned over tid. For det andre vet vi ikke nok om hvordan husbukken påvirkes av klimaendringene. For det tredje risikerer vi å ta livet av rovinsekter som spiser husbukklarver dersom vi tar i bruk kjemikalier. Vi har funnet slike insekter i dette bygget, sier han.

Så langt viser overvåkningen ganske lite aktivitet fra husbukken innendørs. Det viser seg også at mye av aktiviteten i veggene skyldes at andre insekter – som ikke er en fare for treverket – gjenbruker hull etter husbukken.

– Det som likevel er litt alarmerende, er at vi nå ser hull etter husbukk på det rosemalte tømmeret innendørs. Der var det ikke hull for noen år siden, så her må vi følge nøye med, sier Strander.

Motstridende oppfatninger av husbukken

Mens Strander og kollegene overvåker veggene, har Anne-Sofie Hjemdahl fra Telemarksforsking kartlagt det hun kaller husbukkens kunnskapshistorie.

Hun forteller at det grovt sett finnes tre ulike oppfatninger av husbukken.

I den første versjonen er husbukken et skadedyr som truer våre hus og økonomiske verdier. Den andre versjonen handler om husbukken som en truet art. Det henger sammen med at det i dag bygges lite i ubehandlet tre.

– I denne versjonen betraktes den fra et annet perspektiv. Da er det ikke mennesket som står i sentrum, men artsmangfoldet, forklarer Strander.

I boken <span data-lab-italic="italic" class="italic m-italic">Arbeide og ordning i kulturhistoriske museer</span> fra 1925 omtalte museumsdirektør Hans Aall lyden av husbukklarver som spiste seg gjennom treverk som «tikking av et dødsur».

Den tredje versjonen ligner på den første. Her betraktes husbukken som et skadedyr som aktivt må bekjempes.

– At disse versjonene eksisterer side om side, medfører et paradoks. Samtidig som husbukken er på rødlista over truede arter, gir Folkehelseinstituttet råd om hvordan den kan bekjempes, sier Hjemdahl.

Tjærebredd, gasset og sprøytet med gift

I museumsverdenen har husbukken primært vært forstått som en trussel mot trebygg.

– Dermed har den også vært en trussel mot museenes samfunnsoppdrag, som har vært å bevare nærmest inn i evigheten, sier Hjemdahl.

Gjennom 1900-tallet har museene møtt det minste tegn til husbukk eller andre insekter med kraftige mottiltak, som regel av kjemisk art.

Også på Nordre Ramberg gård i Tinnegrend overvåkes husbukkens aktivitet.

Hjemdahls forskning viser at husbukkens historie faktisk også gir et ganske godt bilde av kjemiindustriens historie.

– Husbukken har vært utsatt for tjæreprodukter, den har vært gasset med blåsyre, kloret og sprøytet med et assortert utvalg av giftige kjemikalier. Museene har brukt både kreosot og andre kulltjæreprodukter, diverse klorprodukter, fluor, arsenikk og sprøytemiddelet DDT i denne kampen, forteller hun.

«Tikking fra et dødsur»

Den praktfulle andreetasjen i Rambergstugo er rosemalt fra gulv til tak av kunstneren Olav Hansson.

Hans Aall var grunnlegger av og tidligere direktør for Norsk folkemuseum. Hjemdahl trekker frem ham som en klassisk representant for museenes holdning til insekter.

Husbukklarver lager en karakteristisk lyd når de gnager seg gjennom tre. I en bok om museumsdrift fra 1925, omtalte Aall denne lyden som «tikking fra et dødsur».

Et annet typisk eksempel er en artikkel fra Museumsnytt fra 1954 med tittelen Kampen mot tremarken.

– Denne typen skrifter legitimerte massiv kjemisk sprøyting av museenes bygningsmasse. Noen ganger også uten at det var observert insekter. Museene gjorde det rett og slett av frykt for at det kunne komme insekter, sier hun.

På 1980-tallet ble de fleste av de giftige kjemikaliene forbudt. I dag leter museene etter nye metoder for å holde insektene i sjakk.

– Målet er ikke lenger nødvendigvis å bekjempe, men å begrense skadeomfang. Kanskje kan det til og med være mulig med fredelig sameksistens? I noen tilfeller må kanskje museene også godta at bygninger brytes ned og blir til mer eller mindre vakre ruiner, sier Hjemdahl.

Å bytte ytterved med kjerneved

En av metodene som ifølge Strander er aktuell, er å bytte ut deler av treverket.

– Husbukken spiser ikke kjerneved. Den liker bare den mindre kompakte ytterveden. Utfordringen i vernesammenheng er at parolen alltid har vært å bytte likt med likt. Du skal helst sette inn akkurat samme type tre som du tok ut. Men det kan hende at det går an å få dispensasjon fra dette slik at vi kan felle inn kjerneved av for eksempel furu. Det spiser ikke husbukken, sier han.

På engelsk kalles husbukken «old house borer» – den som borer i gamle hus. Navnet er egnet til å ta nattesøvnen fra de bygningsansvarlige ved kulturhistoriske museer.

Andre alternativer kan være å utvikle duftfeller eller tiltak som gjør klimaet i bygningene kaldere og tørrere. Husbukken vil helst ha det fuktig og varmt.

– I teorien går det også an å bruke varme for å fordrive husbukken, men det kan vi naturlig nok ikke gjøre i Rambergstugo. Da ødelegger vi rosemalingene.

Skal overvåke i flere år

Inntil videre er det altså overvåkning som gjelder. Siden det blir for omfattende å kontrollere hele bygget, har Strander og kollegene tatt for seg felter på én ganger én meter både inne og ute. Der fotograferer de to-tre ganger i året og teller nye hull.

Anne-Sofie Hjemdahl fra Telemarksforsking har kartlagt husbukkens norske kunnskapshistorie.

De kan ikke plassere markører i treverket, for på de freda rosemalingene har de ikke lov til å stikke inn så mye som en stift. Hullene markeres derfor digitalt på fotografiene.

– Dette må vi nok fortsette med noen år, for husbukken kan leve mange år inne i veggen før den lager seg utflygingshull og kommer ut, sier Strander.

Hvor trives husbukken best?

Et av spørsmålene museet gjerne vil ha svar på, er om husbukken er mest aktiv i nye eller gamle tømmerstokker. For noen år siden måtte de bytte ut deler av tømmeret på østveggen, fordi husbukkens irrganger hadde svekket bæreevnen.

– Ytterveden falt av i flak, og vi gjorde en såkalt halvsåling der vi byttet ut ytterste halvdel av tømmerstokken. Nå følger vi med for å se om nytt tømmer har gjort husbukken mer aktiv. Det kan ellers se ut til at angrepene i eldre tømmer har dabbet av litt etter hvert, sier han.

Veggen der tømmeret ble byttet ut, har også fått en kledning som gir tørrere og kaldere klima. Strander er spent på om det kan bidra til å holde husbukken unna.

Felt på én ganger én meter overvåkes for å se om husbukken blir mer eller mindre aktiv.

Museet overvåker nå også to andre gamle stuer. En står fortsatt på gården der den ble bygd. Den andre er nærmeste nabo til Rambergstugo.

Rambergstugo er i dag også en del av Riksantikvarens prosjekt for miljøovervåkning. Målet er å finne ut hvordan klimaendringene påvirker tilstanden til freda bygg. Riksantikvaren, rådgivingsselskapet Mycoteam og Norsk institutt for kulturminneforskning er med.

Referanse:

Anne-Sofie Hjemdahl: Levende kulturarv. Sameksistens og økologiske perspektiv. Rapport fra Telemarksforsking, 2024.