Hvem vinner styrkeprøven?

STYRKEPRØVE. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), SV-leder Kirsti Bergstø og Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Javad Parsa / NTB

Svak, svak, svak! Politisk styrke er som sjarm.

Dette er en kommentar

Den britiske statsminister John Major (1990–1997) var kringsatt av fiender, ikke minst i eget parti. Toryene kranglet om EU, som vanlig. I Underhuset 30. januar 1997 kunne opposisjonsleder Tony Blair fra Arbeiderpartiet lukte blod. Han kastet boksehanskene og gikk på med bare never:

– Er det ikke ekstraordinært at statsministeren i landet ikke engang kan oppfordre sitt eget parti til å støtte hans synspunkt? Svakt, svakt, svakt, svakt!

Blair nærmest spyttet ut ordene. Det var starten på slutten for John Major. For Blair hadde rett. Landet så ham som svak.

KAMPHANER. Tony Blair fra Arbeiderpartiet og John Major fra de konservative, i 1997. John Major var for øvrig sønn av en sirkusartist, en uvanlig bakgrunn i Tory-partiet ... ja, kanskje i ethvert parti. Foto: JOHNNY EGGITT / AFP / NTB

Alle merker at noen er sjarmerende, likevel kan ikke sjarmtrollet si det selv.

I det øyeblikket noen sier «jeg er sjarmerende», synker sjansen for at det stemmer til tilnærmet null. Sjarm er show, don’t tell. Slik er det også med politisk styrke.

Jeg tenker ikke på hvor mange mandater partiet har, men på hva slags inntrykk folk har. Politisk styrke er ikke én ting, men en kombinasjon av en rekke faktorer (hvorav noen er ganske vage): Er partiet til å stole på? Kan det få ting gjort? Opptrer de folkevalgte med selvtillit og verdighet, også når det blåser? Kunne jeg overlatt skjebnen min til dem i en krisetid?

Politisk styrke er noe annet enn å være populær eller godt likt.

Donald Trump er et strålende eksempel. Flere målinger viser at både amerikanere og resten av verden ser ham som uforutsigbar, i verste fall farlig, men også som en sterk leder.

Mye av nøkkelen til Jonas Gahr Støres vekst, fall og gjenfødelse ligger også her, tror jeg. Ja, Senterpartiet gikk ut og Jens Stoltenberg kom inn, men disse sakene endret også synet på Støre selv. Han gikk fra å virke svak til å virke sterk.

TO STERKE LEDERE? Jonas Gahr Støre ble lenge oppfattet som svak, men snudde det før valget. Donald Trump blir oppfattet som mye negativt, men også som en sterk leder, av mange. Her fra Støres besøk i Det hvite hus. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Den politiske varianten av å si «jeg er sjarmerende» er å stille knallharde politiske krav, men uten evne til å følge dem opp. Det er å skrive ut sjekker uten dekning.

Et ultimatum projiserer bare styrke dersom det krones med seier. Hvis ikke, virker det svakt, svakt, svakt.

Det har SV fått erfare denne uken.

Før valget stilte partiet et ufravikelig krav: Regjeringen måtte sørge for at Oljefondet solgte seg ut av 16 selskaper som «støtter opp om Israels krigsforbrytelser, okkupasjon og folkemord», hvis ikke ville SV si nei til å forhandle om budsjett.

SV ropte A, men var de villige til å si B? Hadde de en gang tenkt på hva B ville innebære?

Uten SV ved bordet, får ikke budsjettet flertall. Og hvis budsjettet ikke får flertall, vil regjeringen måtte gå av.

– I enhver budsjettforhandling må man i ytterste forstand være villig til å felle en regjering hvis man mener alvor, sier en person som kjenner prosessene godt.

SVs ultimatum kunne egentlig bare ende med full seier eller et ydmykende tilbaketog.

I stedet ble partiet «reddet» av Donald Trump og våpenhvilen i Midtøsten. Dermed så de sitt snitt til å luske seg bort fra ultimatumet, men selvfølgelig ble de oppdaget før de nådde døren. Mange av SVs medlemmer og velgere reagerer, forståelig nok.

Partiet forsøkte å vise styrke, men mislyktes. Det er svakt, svakt, svakt.

Selv om de vil forsøke å få en form for gjennomslag langs de samme linjer under budsjettforhandlingene, tror jeg skaden alt er skjedd.

Senterpartiet forsøker seg på noe av det samme.

At statsbudsjettet gikk løs på mange av Sps hjertesaker med kirurgisk presisjon, fikk Trygve Slagsvold Vedum til å «vurdere» å ikke bli med på forhandlinger. Gå til Høyre for å få støtte, sa han, og krevde at regjeringen skulle legge frem et revidert budsjett før forhandlingene. Det er som å tro på julenissen, og ville fått regjeringen til å se svak, svak, svak ut.

Det kan lett bli som da Senterpartiet i fjor ikke ville forhandle i samme rom som SV, men pliktskyldigst møtte opp da forhandlingene startet.

Samtidig er det en viktig forskjell mellom de to:

SV gikk over den røde linjen og stilte et ultimatum, Sp står med skotuppen på streken, men har ikke tatt skrittet.

Dessuten er Sps krav enklere. Det koster penger med gratis ferge og sletting av studielån, men det er ikke i nærheten av den cocktailen av prinsipielle problemstillinger, utenrikspolitiske farer og milliardbeløp som Oljefondets investeringer er.

Alt peker derfor mot at en enighet vil komme til slutt. Men forsøkene på å projisere styrke illustrerer en av rødgrønn sides store utfordringer for perioden: De må virke sterke, gjerne sterkere, sammen.

Det går ikke dersom den enes seier alltid er den andres ydmykende nederlag.

Undertegnede var statsråd (H) fra 2013–21, men gikk ut av parti og politikk da jeg startet i E24.