Forrige uke gikk Senterpartiets Sandra Borch hardt ut mot NRK, etter at de fikk slektsgranskere til å se på Borchs samiske røtter.
Det gjorde de for å undersøke om Borch oppfyller kriteriene
for å stille til valg i Sametinget.Debatten har rast, og Borch sier at hun nå tar kampen om å få være «same nok» på vegne av mange andre.
At en politiker bruker samtalen om valgmanntallet til å diskutere sin egen samiske identitet på Debatten, synes jeg er helt feil.
Det tar bort fokus fra en samtale som er viktig at vi har innad i Sápmi
, nemlig Sametingets valgmanntall.Men når det først har endt opp med å handle om identitet, har jeg noe å si.
Bakgrunn
- Sametinget vurderer å fjerne personer fra valgmanntallet – som ikke har gitt opplysninger i tråd med kriteriene.
- Dette skjer etter at NRK har avslørt at flere såkalte «falske samer» hadde skaffet seg stemmerett ved sametingsvalget.
- Statskanalen skrev nylig om en mann som innrømmet å ha stilt til valg på Sametinget uten å være same. Mannens innmelding ble godkjent av Sametinget.
- Nå har Sametinget bestemt seg for at plenumsledelsen kan gjøre egne undersøkelser av valgmanntallet. Det har skapt splid, og kritiseres av det samiske partiet Nordkalottfolket.
- Sametinget har også bestemt seg for å gå ut med mer informasjon om kriteriene for å stå i valgmanntallet.
(Kilder: NRK, Sametinget, plenumsleder på Sametinget, Tom Sottinen.)
Uten sammenligning med Borch sin historie, har jeg selv ofte kjent på å ikke være «samisk nok», som er ordlyden i mediene nå.
Og jeg har etter mange samtaler og refleksjoner gjort meg opp noen meninger.
Jeg har ikke en helt åpenbar samisk tilknytning.
Mine oldeforeldre var de første i min slekt til å vokse opp utenfor reindriften og med dem fulgte hemmeligheter og tap, for der vi er fra var det ingen samiskhet utenfor reindrift.
Jeg har mange ganger tatt meg selv i å telle norske forfedre mot mine samiske forfedre.
Jeg har regnet på prosenter og noen ganger har jeg tenkt at jeg bare burde latt fornorskningen fortsette med meg.
Var jeg i det hele tatt samisk?
En gang sa jeg dette til en god venn. Hun svarte: Men Sápmi
hadde aldri gitt slipp på deg, Ida.I det øyeblikket løsnet noe for meg. For å være same er, ja, din slektshistorie, men også så mye mer.
Du gir en del av deg til fellesskapet, du får tilbake en type tillit og kjærlighet som kun finnes her.
Du lærer ord som beskriver en verden du får oppleve for første gang.
Gjennom tradisjonskunnskap lærer du å ta vare på landet du tilhører og du innser hvordan du er uløselig fra det.
At enkelte bruker mer tid på å slåss seg inn i valgmanntallet, enn å prøve å delta i fellesskapet, synes jeg er merkelig.
Og at noen syns papirene er viktigere enn det faktiske samfunnet, er uforståelig for meg.
Det er enkelte politiske krefter som setter sin egen personlige agenda over fellesskapet.
Om du ikke har et genuint ønske om at Sápmi skal ha det bra, er det vanskelig for meg å forstå hvorfor det er viktig for deg å bli sett som same.
Å være fornorsket er hardt og vondt og en evig kamp. Det forstår de fleste.
Det er mange som ønsker å komme hjem til Sápmi og fellesskapet. Det er helt nydelig. Jeg står selv midt i den prosessen.
Jeg synes det er utrolig viktig at vi som gjør dette er åpne og ærlige med samfunnet rundt oss.
At noen spør hvem du er og hvem du tilhører, er en tillitserklæring.
For oss som er fornorsket kan identiteten være sår og vanskelig. Jeg kan nesten love at den blir mindre sår av at vi lytter til det samiske fellesskapet.
Å ta del, ikke bulldoze seg inn.
Å bli en del av et kollektivistisk samfunn betyr også å lytte. Det betyr å snakke sammen, oss imellom.
Det betyr at vi må klare å ta vare på det samiske – på samiske premisser.
Med andre ord: Jeg tror du føler deg mer samisk rundt bålet enn på Debatten på NRK.