Hva vi faktisk bør lære av menn

Advarsel: Her generaliseres det friskt! Har du lett antennelig temperament, eller sliter med høyt blodtrykk, bør du skrolle deg til neste sak. Pust med magen, dette er ikke Statistisk sentralbyrå. Min høyst uvitenskapelige feltstudie tyder likevel på at det gjelder ... ganske mange.

Jeg satt i bilen med husbonden da en rev plutselig smatt over veien. Nesten før jeg rakk å si «åh se, så fin!», var han i gang. Og da mener jeg ikke et sånt nøkternt «ja, de får jo tykk pels om vinteren». Nei da. Her ble det forelesning.

Han la ut om hvordan pelsen nærmest fungerer som en høyteknologisk dunjakke utviklet for arktisk klima. Det var ikke langt unna at han begynte å bruke latinske navn og referere til «Vulpes vulpes’ termoregulerende egenskaper under krevende snøforhold».

En liten detalj her er at mannen verken er biolog eller spesielt opptatt av norsk fauna. Likevel snakket han med en autoritet som om han nettopp hadde forsvart en doktorgrad med reven som forskningsfelt. Du vil ikke tro det, men det er egentlig eiendomsutvikling han driver med.

Selv er jeg kvinne 47, som i de fleste sosiale lag med jevngamle venninner har startet på det evinnelige maset om hjernetåke, østrogenplaster og hormonell ubalanse.

Men det har sakte, men sikkert gått opp for meg at menn også har en form for overgangsalder etter fylte 45. De slipper riktignok lettere fra det; de blir nemlig verdensmestere.

Eksperter i absolutt alt. Mens vi kvinner av og til tviler og trekker oss tilbake, har menn etter fylte 45 en merkelig overgangsvariant der de blir proppfulle av selvtillit og kunnskap de bare må få ut. Det være seg om meteorologi, fysikk, økonomi, ernæring, kunstig intelligens, hagebruk, søvnforskning eller internasjonal sikkerhetspolitikk.

De analyserer strømpriser som samfunnsøkonomer, forklarer kvantefysikk med stoisk ro og legger frem værprognoser som om de jobber på Blindern. Alt presenteres med samme selvfølgelige detaljrikdom og autoritet. Det er nesten så man begynner å lure på om menn har levd flere liv.

Jeg vet jeg kaster min kjære, kunnskapsrike mann under bussen her. At han lever greit med det, tyder på at han har en solid dose selvinnsikt, kanskje mer enn gjennomsnittet. I hvert fall ser det slik ut for meg.

Og dette er ikke ment som en anklage, mer en observasjon. En liten, fascinerende iakttagelse av et fenomen som tidvis grenser til det komiske. I 2014 kom Rebecca Solnit ut med essayet «Menn forklarer meg ting», og da ble begrepet mansplaining for alvor etablert.

Der forteller hun om en fest hvor en mann legger ut om en bok han selv ikke hadde lest. Det han ikke visste, var at boken faktisk var skrevet av Solnit selv. Fenomenet har vært omtalt i utallige sammenhenger etter dette, men det virker som om flertallet av menn ikke tar hintet. Derfor går de rundt som ufrivillige parodier på nettopp det fenomenet Solnit skriver om.

Komisk ja, men faktisk litt tragisk også. For dette er ikke bare et middagsbord-fenomen.

Jeg ser det tydelig i jobben min som redaksjonssjef i TV- kanalen TVL: Vi skal booke gjester, og jeg ringer en ekspert, la oss kalle henne Kari Hansen. Hun er kompetent, erfaren, bunnsolid og Norges fremste på akkurat dette temaet, men svarer forsiktig: «Jo ... men det er vel noen andre som kan stille? Det er sikkert noen der ute som kan litt mer om dette enn meg?»

Jeg vet jo at Kari er én av de svært få som kan akkurat det, men jeg ringer Per Nilsen også. Han har kanskje litt av samme kompetansen, men langt fra hele pakken. Etter to sekunder svarer han: «Nja ... dette er jo ikke helt mitt felt, men jeg kan sikkert komme og si noe om det.»

Det er vanskeligere å finne kvinnelige enn mannlige gjester til programmene på kanalen. Det har jeg flere års erfaring med nå. Mange kolleger og bekjente i bransjen bekrefter at de opplever det samme i sine miljøer. Hva er det som skjer?

Det kan virke som om menn i større grad sosialiseres til å mene, prøve og uttale seg, også når de ikke er helt ferdige med å tenke. Kvinner sosialiseres oftere til å dobbeltsjekke, finpusse og sikre seg før de åpner munnen. Begge deler har sine styrker. Men i offentligheten premieres synlighet og trygg fremtoning.

Ja da, noen menn kunne med fordel lest rommet litt oftere. Men det finnes også en god del kvinner 40+ som heller ikke følger med, men som fortsatt sitter og venter på å bli helt, helt sikre. Vi har snakket om dette lenge før skulderputer ble moderne. Det burde holde nå.

Kvinne, bruk stemmen din! Del kunnskapen din. Verden går ikke under om du sier noe som ikke er 100 prosent ferdigtenkt. Den går faktisk videre, og kanskje er din plass i front.

Jeg sier ikke at vi skal bli skråsikre verdensmestere i alt, men vi kan lære noe av menns villighet til å stille opp før alt sitter perfekt. Lære noe av den imponerende evnen enkelte menn har til å uttale seg om både geopolitikk, granmeis og gravitasjonsbølger, uten å blunke.

Vi kan øve oss på å si ja før vi har googlet oss i tvil. Ta plass før noen andre tar den for oss. For sannheten er: Vi lærer underveis. Vi vokser i det. Jeg hadde blitt styrtrik hvis jeg kunne tappet menns selvtillit på flaske. Tenk deg den i hylla på Vinmonopolet: «Hint av skråsikkerhet. Lang ettersmak av bastant konklusjon.»

Dette kan vi lære: Fake it till you make it. Ta på deg rollen før du føler deg helt klar. Hvis vi alltid skal vente på å bli «ferdige», sitter vi igjen med notatene våre mens noen andre holder foredraget.

Neste gang du lurer på noe om flyndrefamilien, slaget ved Svolder eller universets mysterier; bare spør. Jeg kan ikke love fasiten, men jeg kan love entusiasme, innlevelse og et helhjertet forsøk.

Og hvem vet? Kanskje vi begge lærer noe. Jeg er klar.