Hva om vi avlyste Kollen-femmila og OL hvis ikke det var nok natursnø?

Lenge var snø en forutsetning for skisport. I dag kan det like gjerne være motsatt, med menneskeskapt snø som faller i skiløypene og bare der. 

Til bilder av olympiske skiløpere på 1,6 millioner kubikkmeter kunstsnø i Italia spør jeg: 

Hva om skisporten møtte klima- og naturkrisene med å vende tilbake til, og ikke bort fra, naturen? 

Hva om skisporten gjorde som et av Nederlands store skøyteløp?

(Teksten ble først publisert i Klassekampen)

Fra snøballer til snøkanoner

I olympisk sammenheng antydet 1980-lekene i Lake Placid skisportens sporvalg bort fra naturen, da TV-seere for første gang kunne se snøkanoner i den olympiske skilekens bakgrunn. 

Morten Renslo Sandvik forskar blant anna på klima og idrett ved Norges idrettshøgskole.

I Lake Placid stod ikke skisporten lengre i direkte samband med barnelekens feiring av snøens skapende kraft som snøball, snømann og skiløype in the making. 

Som én av barnefilmuniversets mest ko-ko karakterer, Reodor Felgen, nøyet ikke OL-arrangørene seg lengre med å lage ting av snø, men laget snøen selv.

I tiårene som fulgte ble olympiske konkurranseløyper i nordiske og alpine grener først og fremst laget av snøen som dalte fra himmelen, med snøproduksjon som tillegg. 

Snøproduksjon først i OL i 2014

Der arrangørene av Vancouver-OL i 2010 flyttet store mengder snø fra høyereliggende områder til snøfattige skiarenaer (en aktivitet som kanskje hadde minnet om den kreative barneleken, var det ikke for de militære dumperne og helikoptrene som ble brukt til å frakte snøen), var det først i Sotsji i 2014 at kanonene kunne greie seg på egenhånd.

Den som minnes de kombinerte langrenn i bunn av hoppbakken i RusSki Gorki, vet at langrennets estetikk ikke bare beror på vinterlige omgivelser, men formes ned i den minste tekniske detalj av snøens beskaffenhet. 

Før lekene hadde et finsk selskap stått for døgnkontinuerlig snøproduksjon på et sted der temperaturen oftere beveget seg over ti pluss enn under null. 

På kunstsnø som minnet mer om sukker enn naturfenomenet den skulle etterlikne, slet utøverne med å holde balansen gjennom trange svinger inne på stadion. 

Dersom en hadde delt ut stilpoeng også i langrennsløypa, hadde selv den doble gullmedaljøren Jørgen Graabaks prestasjoner fått et kunstsnøens gulskjær over seg: 

Pent, men ikke så pent.

Kunstsnø og vitenskap

Konkurranselangrenn på ren kunstsnø kan ifølge kjennere fungere ganske bra. Men kunstsnø er ikke snø.

Snø–i nyere tid hyppig omtalt som natursnø–dannes når vanndamp fryser til små iskrystaller som vokser utover og klumper seg sammen til snøfnugg. 

Kunstsnø lages ved at vann brytes ned til ørsmå dråper som fryser på utsiden først og så innover. 

Forskjellen mellom krystaller og korn kan ikke bare observeres, men føles på kroppen av drevne skiløpere og omsettes i taus kunnskap om hensiktsmessig skiteknikk. 

Kunstsnøen kan føles litt «død», og den gir ikke like trygt feste. I tillegg er den fremdeles, i all hovedsak, betinget av kaldt vær.

Men ting som er laget av mennesker, kan alltids lages bedre. Kunstsnø har blitt et vitenskapelig anliggende. 

Ikke minst fordi skisportens organisasjoner har blitt seg bevisst det nokså paradoksale i å bøte på menneskeskapte klimaendringer med maskiner som har som formål å overstyre naturens gang. 

SINTEF-prosjektet Snow for the future, for eksempel, skal frembringe energieffektive og klimavennlige metoder for snøproduksjon. 

Det må berømmes. Mer bemerkelsesverdig er ønsket om å veksle med det finske selskapet som laget kunstsnø i plussgrader i RusSki Gorki, og lede an i jakten på temperaturuavhengig snøproduksjon. 

Mobilisere til politisk engasjement?

Fra et sportslig synspunkt blekner den nyeste Klima i Norge 2100-rapportens budskap om høyere temperaturer og kortere skisesong i nesten hele landet i lyset fra den nye snøvitenskapens ambisjoner. 

To eller tre grader varmere i 2100 – hva så?

Filosofen Arne Johan Vetlesen har flere ganger advart mot det han i et intervju med Aftenposten kaller for «kunstig etteraping av vinteren». 

Hovedproblemet Vetlesen ser er ikke at snøkanonene krever en del vann og energi, men at de gjør oss som er glade i snøvinter mindre oppmerksomme på hva som er i ferd med å gå tapt. 

Kanskje kan den nære, intime og høyst meningsbærende konfrontasjonen med klimaendringer som det en tapt skitur innebærer for en skifrelst, mobilisere til handling – ja, til politisk engasjement. 

Nettopp slike konfrontasjoner blir både færre og mindre steile med kunstsnø. 

For min egen del gleder jeg meg over hver dag med skiføre før jul, men i min begeistring over trolsk vinterkveldstemning i den lokale lysløypa glemmer jeg fort at de første skiturene ikke ville ha vært mulig uten snøkanoner.

Fra vinter til Viessmann

Når jeg tenker på skisport på TV, tenker jeg ikke bare på lyden av husvante kommentatorer og staver som skjærer i snøen. 

Jeg tenker også på kritthvite alper mot blå himmel og snøtunge grantrær i Kollen-tåke. 

At jeg ikke tenker på Viessmann, må være det beste argumentet jeg har mot sportsreklamens og den øvrige TV-reklames påvirkningskraft. 

For hvilken lojal vintersportentusiast har vel ikke blitt overeksponert for den oransjehvite logoen til den verdensledende leverandøren av varmepumper og andre løsninger for lokal oppvarming?

Ironien i at snøkanoner gjemmes bort bak en slags klimateknologisk motsats er for så vidt på siden av poenget, som er at reklameplakatene også gjemmer bort natur. 

Forfallshistorien om femmila i Kollen har blitt gjentatt til det kjedsommelige, så her kun i kortversjon: 

Fra én ganger 50 kilometer i varierende trasé med ytterste punkt eksempelvis over Vidvangshøgda i 1923, via to ganger 25 kilometer over Glåmene fra 1951 og tre ganger 16,7 kilometer forbi relativt bynære Ullevålseter fra 2000, til seks runder á 8,6 reklamekledte kilometer innenfor en diameter på snaue to kilometer fra 2010.

Slik har arrangørene i Kollen og andre steder i årevis drevet med klimatilpasning, om enn med andre grunner og med andre ord. 

Skisportens arenafiksering speiler snarere de store utviklingstrekk i moderne sport mot kommersialisering og pengefokus, standardisering og like betingelser. 

At omkringliggende jorder og trær ikke alltid er hvite betyr ikke så mye som hva sportspressens årlige sensasjonsbilder av hvite skiløyper i grønne omgivelser kan antyde. 

Det ville ha vært verre om logoen til Viessmann var dekket av snø.

Hva så om skisporten valgte motsatt vei: tilbake til naturen? 

Én mulig strategi er å ikke ape etter snøvinteren selv, men etter et av skøytesportens langløp som én gang utgjorde, og på et vis fremdeles utgjør, den mest spektakulære årlige vintersportsbegivenheten i Nederland.

Elfstedentocht - arrangert 15 ganger siden 1909

Elfstedentocht følger islagte elver, innsjøer og kanaler mellom elleve frisiske byer og har blitt arrangert 15 ganger siden starten i 1909: Tolv ganger før 1964 og tre ganger etter. 

Hvert år nedsettes en komité som detaljplanlegger vinterens løp med løsninger for alt fra matstasjoner til trafikkavvikling. 

Er det kaldt nok over lang nok tid, ventes over 15 000 skøyteløpere på startstreken. Problemet er at det svært sjelden er kaldt nok. 

Elfstedentocht er fremdeles en årlig begivenhet – på papiret. 

Men den 4. januar 1997 ble løpet arrangert for hittil siste gang.

Ved varsel om stabile kuldeperioder våkner Nederland til liv. Forventninger om et nytt Elfstedentocht stiger.

I tidligere tider satt påmeldte skøyteløpere og andre entusiaster foran radioapparatet og ventet i spenning på den forløsende, frisiske frasen «It giet oan!»: 

Det skjer! 

I dag ville budskapet ha nådd nettavisene først med tykke bokstaver.

«It giet oan!» har blitt et utrykk med nasjonalkulturell betydning og varsler om at naturen omsider har tilgjengeliggjort et ettertraktet knapphetsgode.

Stedbundne og væravhengige arrangementer som Elfstedentocht gir mennesker årlige, konkrete møter med klimaendringer. 

Selv om klimaendringer har og vil få langt verre konsekvenser enn avlyst sport, har disse konkrete møtene en oppmerksomhetsøkonomisk kraft i seg som andre oppslag i den evige nyhetsstrømmen muligens og merkelig nok mangler. 

Så hva kan være skisportens Elfstedentocht?

La for eksempel meg og andre langrennsentusiaster oppdatere yr-appen daglig eller oftere i ukene før femmila i Kollen for å få svar på et spørsmål som vil handle om mer enn bare sport: Blir det renn?

Eller gjør det samme med OL. Forskningsrapporter om sannsynligheten for at tidligere arrangørbyer vil kunne arrangere vinter-OL i fremtiden gir oppsiktsvekkende, teoretisk lesning. 

Hva med å gjøre vinter-OL til et praktisk eksperiment? 

Der spørsmålet om det er nok snø i Nordmarka utenfor Oslo kanskje vil røre ved en del nostalgiske nordmenns nasjonale identitetsfølelse, vil et brudd med den fireårige olympiske syklus anta internasjonale dimensjoner som rimer bedre med klima- og naturkrisenes globale karakter. 

Blir det OL?

Vinterolympiske fremtidsutsikter

Selvfølgelig blir det OL – også om fire år, i de franske alper. 

Sporten kan ikke ta seg råd til klimapolitiske eksperimenter. Men, selv om ikke de neste to, fem eller ti vinterlekene overlates til værets trender og tilfeldigheter, vil en variant av det samme spørsmålet likevel melde seg: 

Hvor lenge kan dette vare? Blir det vinter-OL om 40 år, eller 80? 

Estimater varierer, men trenden er entydig og konklusjonen for de fleste etablerte vintersportssteder, i Norge som i andre land, synes klar: Det har blitt mindre snø og det vil bli enda mindre snø i fremtiden.

Hoppsporten har fått sitt porselen og sin plast og kan i prinsippet holde verdenscup året rundt den dagen snøvinteren ikke lengre er en viktig del av innsalget. 

Deler av året er langrenn hjulsport på asfalt, ikke glidsport på snø. Skihaller, som på Lørenskog og i Dubai, antyder at langrennsløpere og alpinister kan gjøre som skøyteløperne før dem, og flytte inn i kunstig kulde. 

Men hvor mange vil hoppe på plast, gå på rulleski eller trene under tak var det ikke for hvite vinterlandskap som lokker i det fjerne? 

Skisportens fremtid er usikker. 

Dersom skisport skal fortsette som snøsport, blir den kanskje uansett tvunget til å vise fram sin egentlige natur – som stadig knappere knapphetsgode.