Hva lærte vi egentlig av oljeeventyret? Ikke nok

Det er ikke gitt for norsk industri å ta skrittet fra oljeplattformene og over til vindturbiner i Nordsjøen, skriver kronikkforfatterne. Foto: Jan Arne Wold

Havvind låner den fengende fortellingen om oljeeventyret, men ikke politikken og institusjonene som gjorde det mulig

Dette er en kronikk

Fortellingen om havvind som det neste oljeeventyret gjentas ofte. Problemet er at likheten er overfladisk. Likevel styrer den forventningene våre og gjør omstillingen vanskeligere enn nødvendig.

I Stavanger, som i store deler av Vestlandet, er olje og gass mer enn en næring; den er en del av identiteten. Derfor er det fristende å se flytende havvind som det neste kapittelet. Det høres kjent og betryggende ut. Men nettopp denne fortroligheten er en del av problemet.

En vanlig antagelse har fått fotfeste: havvind kan bli vårt neste offshore-eventyr, bare grønnere.

Med litt opplæring og et håp om at leverandører kan overføre kompetansen de har, skal Norge igjen lykkes til havs.

Vår forskning viser at dette bildet er ufullstendig. Likeartet industriell aktivitet hjelper lite uten nødvendige organisatoriske og institusjonelle endringer.

Oljeeventyret hvilte på tydelig retning, samordning mellom departementer, langsiktige rammer og utvikling av leverandørmiljøer. Dette ga bedriftene trygghet til å investere, eksperimentere og tilpasse seg. Det la grunnlaget for vekst og en plass i verdikjeden.

Flytende havvind mangler slike forutsetninger. Politiske signaler er svake. Auksjoner skuffer. Ansvarsforhold er uklare. I våre intervjuer fortalte industrielle aktører at dette skaper usikkerhet, selv blant bedrifter med kompetanse og motivasjon. Hindringen er ikke teknologi. Det er systemet rundt.

Likevel dominerer debatten om overføringspotensialet: At offshore-ingeniører kan bli havvind-ingeniører. Det er ikke feil, men bare en brøkdel av bildet. Arbeidsmobilitet er viktig, men omstillinger krever mer enn at folk flyttes.

Det avgjørende er om politikk og institusjoner legger til rette for ny aktivitet. Regler, incentiver, eierstrukturer og styring betyr mer enn teknisk overlapp. Uten dette slår lite rot.

Her bommer debatten.

Vår forskning viser at vellykket omstilling avhenger av riktige politiske og institusjonelle betingelser. Det er ikke nok med teknisk likhet og verft med ledig kapasitet.

Ingeniørkompetanse løser ikke konsesjonsprosesser, avgjør ikke marginer eller risikofordeling, eller harmoniserer kraftpriser og innmatingstariffer med naboland slik at investeringer utløses.

Lærdommen er enkel: omstillinger stopper opp når vi tror tidligere suksess gir oss en snarvei. Å behandle havvind som en videreføring av oljeindustrien overser arbeidet som gjorde oljealderen mulig.

Regjeringen, her ved statsminister Jonas Gahr Støre, må sørge for forutsigbare regler og koordinering mellom stat og industri hvis havvind skal ha en fremtid, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Hvis havvind skal bli viktig, må Norge legge til side forestillingen om at tekniske likheter er nok, og bygge rammer som gir aktører trygghet til å investere over tid.

Poenget er ikke at havvind er for ulikt olje, men at vi behandler det som om det var det samme.

Suksessen i oljealderen hvilte på politiske og institusjonelle valg som gjorde det mulig for industrien å vokse: tydelig retning, forutsigbare regler og koordinering mellom stat og industri. Hvis havvind skal ha en fremtid, må den behandles med samme alvor.

Passiv optimisme er ikke en strategi. Heller ikke å håpe at markedet finner ut av det mens politikken er uklar. Det avgjørende er ikke mer statsstøtte, men forutsigbare rammer som gir næringslivet godt grunnlag for å investere.

Det var den virkelige lærdommen fra oljeeventyret og den har vi ennå ikke tatt med oss.