Hva er et «nyttig» studie?

«Trenger vi alle studentene?» spør Milan Aran i et innlegg i VG.

Jeg er bekymra for at en svak studentøkonomi går utover studiekvaliteten og truer lik rett til utdanning i Norge, skriver Kaja Ingdal Hovdenak. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

fredag 6. september kl. 15:34

<-Kaja Ingdal Hovdenak

Leder av Norsk studentorganisasjon

Debattant Milan Aran mener det er «urealistisk å tro at alle norske studenter skal få gratis utdanning », og foreslår å øke støtten til studiene man mangler søkere til - som lærer og sykepleier-utdanningen.

Jeg er glad for at han løfter sakene om både økt studiestøtte og hvilke utdanninger vi trenger.

Problemet er at forslaget hans fullstendig misforstår hvorfor vi mangler lærere og sykepleiere, og ikke minst hva som faktisk er «nyttige» studier.

Foto: Frank May / picture alliance

Byråkrater og politikere kan ikke plukke ut hva som er nyttig kunnskap for fremtiden. Se for deg at de ikke ønsket for eksempel å ha folk med utdanning innen russisk og ukrainsk historie. Hva hadde vi da gjort når vi plutselig trengte de, da Russland invaderte Ukraina, i februar 2022?

Hvem av oss visste hvor livsviktig forskning på mRNA og pandemi ville bli før mars 2020?

Fellesnevneren er at ingen av oss visste hvor avgjørende denne kunnskapen på disse fagfeltene var, før vi plutselig hadde et skrikende behov for den.

I fremtiden skal mer enn 65 prosent av dagens barneskolebarn jobbe i yrker som ikke eksisterer enda. Disse jobbene vil basere seg på teknologier som ikke finnes i dag, og vil dreie seg om problemstillinger vi ikke kan forestille oss.

Vi trenger en kunnskapsberedskap i samfunnet vårt, ikke en utplukking av hvilken kunnskap som ikke er «kritisk nok».

Foto: Shutterstock

Når det kommer til mangelen på for eksempel sykepleiere og lærere, så er det ikke på grunn av studiestøtten at vi har denne mangelen.

1 av 5 som blir utdannede lærere ikke jobber som lærere. Vi må stille spørsmålet om hvorfor det er slik.

Streiket lærerne fordi de ikke fikk høyere studiestøtte enn andre studier, eller for at rammevilkårene i arbeidslivet ikke var gode nok?

Milan misforstår her fullstendig kausalitet, han foreslår løsninger på noe som ikke er et problem.

Vil vi ikke ha et samfunn hvor hvilken utdanning du tar avgjør hvor stort månedlig underskudd du må dekke inn med betalt arbeid?

Vil vi danne et skille der de som er villige til å gå 6 634 kroner i minus kan studere juss, historie eller etikk, mens de av oss som ikke har råd til å dekke inn det enorme underskuddet, blir presset inn i utdanninger vi ikke er motiverte til å gjennomføre?

Alt i alt foreslår Milan noe som høres fornuftig ut om du ikke tenker deg om, men det er farlig politikk som gjemmer seg bak.

Vi åpner for politisk byråkratstyring av kompetansepolitikken vår som i dag dimensjoneres av fagfolk og marked. Vi setter også i gang tiltak som vil forsterke klasseforskjeller uten engang å få den ønskede effekten som er flere lærere og sykepleiere.

Hver eneste måned går vi studenter flere tusen i minus, og for første gang på ti år fullfører færre studenter på normert tid.

Jeg er bekymra for at en svak studentøkonomi går utover studiekvaliteten og truer lik rett til utdanning i Norge.

Løsningen på problematikken som Milan beskriver er både bedre rammevilkår i arbeidslivet, men også en økt studiestøtte, for alle. Vi trenger en ansvarlig studiestøtte tilsvarende 1.5 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G) som følger lønns- og prisveksten i samfunnet, i likhet med andre ordninger. Vi ber på ingen måte om en månedslønn, vi ber altså om 186 042 kr.

Slik som det er i dag er du avhengig av et økonomisk støtteapparat rundt deg for å få studentøkonomien til å gå rundt. Vi kan ikke, og skal ikke, ha det sånn. Lik tilgang til høyere utdanning er et grunnleggende prinsipp vi skal fortsette å ha i Norge.