Hun er en mester til å skrive! Anmeldelse: Kathrine Nedrejord «Sameproblemet»

1 week ago 11

Kathrine Nedrejord (37) skriver gnistrende om flere generasjoner med samehets.

Oda Faremo Lindholm (bokanmelder)

Torsdag 14. november kl. 13:01

«FRP vil ikke beklage til norske samer», sto det i avisene samme dag som jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen.

Det føltes helt absurd å lese det, rett etter å ha lest Nedrejords dirrende tekst i «Sameproblemet».

I 2023 leverte Sannhet- og forsoningskommisjonen en rapport der dommen lød at fornorskningspolitikken har lagd dype sår hos store deler av befolkningen.

Disse sårene skriver Kathrine Nedrejord gnistrende om i romanen.

Boken er nominert til Brageprisen, og Nedrejord ble nylig også tildelt Oktober-prisen for sitt arbeid.

Nedrejord er selv samisk, med røtter i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011. Hun har skrevet en rekke bøker, hvorav hennes forrige roman, «Forbryter og straff» (2022), ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

I «Sameproblemet» møter vi Marie Engmo, en kvinnelig skribent som bor i Paris.

BOKANMELDELSE

«Sameproblemet»

Forfatter: Kathrine Nedrejord

Sjanger: Roman

Forlag: Oktober

Sider: 395

Pris: 449

I åpningsscenen er Marie og datteren på et legebesøk, og Marie vegrer seg for at legen skal spør hvor hun er fra.

«At jeg skal måtte nøle igjen og svare Norge med den samme følelsen av å fortelle en halvsannhet som jeg har kjent på sia jeg flytta hit.»

For den fullstendige sannheten, at hun er same, passer aldri inn. I Frankrike lever hun i et slags identitetseksil. Fremmedgjortheten lammer henne i møte med en arrogant leges banale råd.

«Og der ute på gata vil jeg grine fordi jeg har vært så medgjørlig at jeg begynner å tvile på at det egentlig bor motstandskraft igjen i meg.»

Det er i det hele tatt veldig mye som er til å grine av i Nedrejords roman.

Nedrejord knagger på glimrende vis flere generasjoners erfaringer med rasisme på én livshendelse.

Maries áhkku, hennes mormor, dør, og for første gang på lenge må hun reise hjem til i Sápmi for å delta i begravelsen. Hjemreisen vekker både varme og vonde minner og følelser som hun har unngått i Frankrike.

Det voldsomme antallet små og store fremmedgjørende episoder som dukker opp i Maries, foreldrenes eller besteforeldrenes møter med det norske skolevesenet, kirken og staten er slitsomme bare å lese om.

Og man sitter igjen med en skamfull erkjennelse av hvor vanvittig mye mer slitsomt det åpenbart har vært, og er, å stå midt i dette – å leve med merkelappet «problem» gjennom stadig nye generasjoner.

For det er ikke over.

Marie har gått på norsk skole på 2000-tallet, men det for eksempel er først som tenåring, når hun får jobb på Samisk museum, at Marie får lære samenes faktiske historie. I skolebøkene er den redusert til noen få setninger.

«HVEM SIN SKYLD VAR DET AT JEG HADDE FÅTT SEKSER I HISTORIE UTEN Å
KUNNE MIN EGEN?», skriker Marie, slik hun ofte må i denne boken når frustrasjonen blir for stor.

Det er nesten som å lese dette som en kommentar til det ferske utspillet fra Frp:

«Det er ikke den norske stat som bestemmer når vi har hørt nok om overgrep og diskriminering mot dens minoriteter. Det går ikke an å haste forbi det vonde, forbi unnskyldninga og rett til forsoninga. Det går ikke. Det kan ikke skje på den måten. Voldsutøveren kan ikke be voldsofferet komme seg videre nå, fordi hen har gjort det. Voldsbeskrivelsen må få sin plass.»

Skadepotensialet i rasisme og fremmedgjøring kan være åpenbart, og det kan være sammensatt og komplisert.

Nedrejord er en mester i å skildre dynamikk mellom overgriper og offer, og «Sameproblemet» blottlegger alle disse nyansene på virtuost vis.