«Hummer og kanari fra depresjonens malstrøm»

«Mer uro» er oppfølgeren til «Uro» (1998), som for alvor etablerte Finn Skårderud som kjendis­psykolog og riks­terapeut, med en til tider kult­aktig status.

Men tidene skifter, og helter blir til skurker.

En metoo-roman av en kvinnelig forfatter ble start­skuddet på en prosess der Skårderud ble fratatt autorisasjonen som terapeut og støtt ut i det ytterste mørke.

I «Mer uro» forteller han hvordan han, etter det store fallet, faller på nytt ned i en tung depresjon. To ganger.

Skårderud spøker med at han på forhånd mangler «sammen­brudds­kompetanse», men det skal han få til gagns.

Han blir innlagt på det han med en litterær omskrivning kaller «Sjette avdeling».

Det er umulig å lese skildringen av livet i depresjonens mal­strøm uten å bli berørt og uten å føle sympati.

Et sterkt vitnes­byrd om hvilke lidelser sosial ute­stengning og tap av anseelse og karriere kan føre med seg.

Den store krisen blir bak­teppe for en ny utforskning av uro, angst, depresjoner og nevroser.

Den følsomme sak­prosa

«Mer uro» er en dypt personlig bok.

Den veksler mellom ulike skrive­måter og stil­arter, men blir holdt sammen av Skårderuds utvilsomme formulerings­evne.

Dels er dette psykologisk sak­prosa, tett­pakket med fag­termer og referanser.

Skårderud skriver godt i de mange små portrettene av billed­kunstnere og forfattere, som Gunnar Ekelöf og Arild Nyquist. Kunstnere som har hatt depresjon og tung­sinn med seg gjennom livet.

Han forteller om sin egen barndom med en deprimert og distansert mor.

En opp­vekst som har gitt ham retning og driv­kraft i livet til å forsøke å forstå og kurere psykiske lidelser. Og til å få kontakt med, og oppmerksomhet fra, andre mennesker.

Mange av disse partiene er vel­skrevne og virkelig gripende.

Gode er også de mange korte historiene om anonymiserte pasienter. Eller er dette mer å regne som fiksjon, som små noveller?

Det er litt uklart, og her ligger noe av problemet med den flytende over­gangen mellom sjangre og stilarter i denne typen skjønnlitterær sakprosa.

Man vet aldri når forfatteren går over fra å beskrive virkeligheten til å dikte om den.

Slik sett kan man nesten kalle det karma at Skårderud ble felt av en roman.

For han har selv bidratt til å skrive frem denne opp­løsningen av grensene mellom virkelighet og psykiske tilstander, mellom fakta og retorikk.

Depresjon som samfunns­kritikk

Skårderud kaller seg selv «samtids­diagnostiker».

Han bruker mye tid og mange ord på å refse sam­tiden. Årsaken til mange psykiske plager og lidelser finner han i det han kaller «moderniteten», «ny­liberalismen» eller «prestasjons­samfunnet».

Her er han på linje med den utviklings­pessimismen som lenge har vært fasjonabel innenfor akademia.

En smak av Frankfurterskole, en dæsj av post­modernisme, og en god del gammel mann som ikke lenger begriper seg på samtiden.

BEJUBLET: Finn Skårderud (venstre) med Unni Lindell og Bjarte Breiteig i 1998 da de mottok ros, blomster og 50.000 kroner fra Aschehoug forlag. Bildet under er fra da han fikk pris under kjendisgallaen på Gamle Logen i 2019.

Foto: Heiko Junge / Vidar Ruud / NTB

Fra post­modernismen har han også lånt fascinasjonen for språklige piruetter og kruse­duller. For Skårderud er uten tvil språk­mektig og språk­kyndig.

Innimellom litt for mye for sitt eget beste, noe han også inn­rømmer.

Her myldrer det av akrobatiske formuleringer og fiffige aforismer, som kan høres imponerende ut, men ofte er temmelig innholds­løse:

«Men hvor evident er det at evidens er evident?»

Eller denne:

«Å gripe er starten på å begripe.»

Dette kunne man kanskje oppfatte som bekreftelse på anklagene om at Skårderud er en manipulator, om det ikke var for at det virker som om forfatteren tror på sine egne fiffige ut­legninger.

Skårderud fremstår som en som er utstyrt med en så sterk språklig sans og formulerings­evne at han klarer å forføre seg selv med den.

Inderlig nok

Helt sikkert er det mye galt ved det moderne samfunnet. Det samme kan man si om alle tidligere samfunn, og sannsynligvis alle kommende.

Spørsmålet er hvor langt en terapeut bør gå i å legge skylden på samfunnet.

Hvis depresjon er det følsomme sinns reaksjon på en ond verden, slik Skårderud antyder, hvor lett er det da å hjelpe den deprimerte ut av den?

«Mer uro» er en fascinerende og vilt sprikende tekst­samling. I tillegg til en oversikt over mange ulike psykologiske, litterære og filosofiske praksiser gir den et sterkt personlig bilde av Finn Skårderud.

Jeg tviler ikke på opp­riktigheten i ønsket om å forstå psykiske plager og hjelpe sine pasienter.

Han tordner mot samtidens kontroll­krav, skjema­velde, over­medisinering, kalde rasjonalitet, og insisterer på viktigheten av det mellom­menneskelige møtet, den inderlige samtalen under fire øyne.

Jeg vil gjerne tro at han har rett.

Men han hadde vært mer overbevisende dersom han hadde reflektert over de mulige farene ved det personlige møtet, ansikt til ansikt.

Det kan jo hende, en gang iblant, at det inderlige tar overhånd.