At staten og miljøorganisasjonen er uenige om jussen i klimasakene, er ikke akkurat nytt. Den uenigheten som oppsto etter Høyesteretts kjennelse sist uke, er likevel av det mer spissede slaget.
- Staten mener departementet fortsatt står fritt til å fortsette arbeidet med de tre oljefeltene Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, inntil lagmannsretten sier noe annet
- Miljøorganisasjonene mener derimot at videre arbeid vil være i strid tingrettens midlertidige forføyning, og derfor i prinsippet straffbart
Fikk forføyning
Utgangspunktet er at tingretten, i januar i fjor, avsa en midlertidig forføyning. Her fikk staten forbud mot å fatte nye vedtak i utbyggingssakene, inntil gyldighetsspørsmålet er rettskraftig avgjort. Saksøkerne, Greenpeace og Natur og Ungdom, mener de såkalte PUD-vedtakene er ugyldige på grunn av manglende utredning av klimakonsekvensene. Investeringene på de tre feltene er på over 100 milliarder kroner.
I mai besluttet så lagmannsretten å suspendere denne forføyningen. Begrunnelsen var at tingrettens kjennelse, etter lagmannsrettens syn, hadde så store mangler at det var grunnlag for å oppheve den. Retten mente imidlertid at i stedet for å oppheve den, og dermed sende den til en ny runde i tingretten, så var det mer effektivt å bare la saken gå videre for lagmannsretten.
«Lagmannsretten har på denne bakgrunn besluttet at forføyningssaken fortsetter og undergis fullstendig prøving under ankeforhandlingen. Samtidig besluttes virkningen av tingrettens forføyningskjennelse suspendert inntil lagmannsretten har behandlet saken», het det i avgjørelsen.
Lagmannsretten behandlet som kjent saken i høst, med full seier til staten som resultat. Spørsmålet om suspensjon av tingrettens forføyning var dermed ikke lenger aktuelt, all den tid det ikke lenger eksisterte noen forføyning. Fredag ble så lagmannsrettens kjennelse opphevet. Dermed står saken i en juridisk spagat:
- Er det nå tingrettens midlertidige forføyning fra 18. januar 2024 som gjelder, slik at staten har forbud mot å fatte vedtak?
- Eller gjelder fortsatt lagmannsrettens suspensjon av tingrettens forføyning, som etter sin ordlyd gjelder «frem til lagmannsretten har avgjort anken over tingrettens kjennelse av 18. januar 2024».
– Ikke lett
Professor Maria Astrup Hjort mener det knapt er mulig å svare sikkert på hva som er fasit.
– Konklusjonen her er veldig vanskelig å trekke. Den praktiske løsningen er etter mitt syn at lagmannsretten snur seg rundt litt raskt, og fatter en helt ny avgjørelse. Der kan den ta stilling til om suspensjonen gjelder eller ikke. Det bør gjøres fortest mulig, for saken ligger jo nå i lagmannsretten igjen. Så vi er i grunn tilbake til slik saken sto da lagmannsretten fattet avgjørelse om suspensjon sist gang, rent bortsett fra at lagmannsretten har én rettskilde til å forholde seg til, nemlig Høyesteretts kjennelse.
– Hvis noen hadde tvunget deg til å komme med en konklusjon, da. Hvilken vei vipper nålen etter ditt syn?
– Dette blir jo et rent tolkningsspørsmål. Jeg ville kanskje lagt mest vekt på lagmannsrettens intensjon, og Borgarting så vel neppe for seg at saken skulle behandles to ganger. Det taler for at suspensjonen bare gjaldt frem til første runde. Argumentet i motsatt retning er at lagmannsretten rent faktisk ikke har «avgjort anken». Det er ikke lett å ha noe fasitsvar her.
Helt uenige
Partene er på deres side selvsagt ikke i tvil om at de begge har rett. Omar Saleem Rathore fra Regjeringsadvokaten peker på at lagmannsretten nå, på nytt, må ta stilling til statens anke og motpartenes forføyningskrav.
– Anken over tingrettens kjennelse er med andre ord ikke avgjort. Og så merker vi oss at motpartene mener at Høyesteretts kjennelse har fått den indirekte og utilsiktede konsekvens at den midlertidige forføyningen, som tingretten i sin tid besluttet, har gjenoppstått. Men det er det ikke grunnlag for. Det ble avgjort av lagmannsretten for omtrent et år siden, i en egen, separat beslutning, at «[a]dgangen til å håndheve tingrettens midlertidige forføyning suspenderes frem til lagmannsretten har avgjort anken over tingrettens kjennelse av 18. januar 2024». Denne beslutningen ble ikke anket. Den er heller ikke omgjort eller opphevet, verken av lagmannsretten eller Høyesterett, sier Rathore.
Jenny Sandvig, som representerer Greenpeace og Natur og Ungdom, er absolutt ikke enig. Organisasjonene leverte to begjæringer om omgjøring av suspensjonen. Disse ble avslått i juni og juli 2024.
– Beslutningen om suspensjon av 5. juli 2024 er utvetydig begrunnet i at lagmannsretten ville behandle saken i september 2024. Tidligere beslutning om suspensjon av 16. mai 2024 er også begrunnet i at hensynet til en forsvarlig behandling av saken tilsa muntlig behandling i september 2024. Det er ingen holdepunkter i disse beslutningene for at suspensjonen er ment å ha varighet i over ett år. I planmøtet i juni 2024 sa staten seg også enig med lagmannsretten i at tvisteloven paragraf 19-13 tredje ledd ikke hjemler suspensjon av ytterligere varighet, sier Sandvig.
Politisak?
Men hva kan så miljøbevegelsen gjør for å forfølge dette? Normalt kunne man kanskje gå til namsmannen, og kreve tvangsfullbyrdelse. Men det går ikke overfor staten. Alternativt kunne man forsøkt seg med en politianmeldelse, for brudd på straffeloven § 170? Eller angrepet et konkret vedtak, med påstand om at det var i strid med forføyningen?
Uansett ville disse sporene formodentlig være vesentlig mer tidkrevende enn å vente på lagmannsrettens fornyede behandling.
– Gitt at ankefristen for lengst er utløpt, og adgangen til å omgjøre en beslutning om suspensjon er svært begrenset, vil miljøorganisasjonene stå uten mulighet til å angripe en slik suspensjon nå. Det er uforenelig med statens og domstolenes plikt til å stanse virkninger av det pågående EØS-bruddet, sier Sandvig.
– Er det aktuelt å teste med en politianmeldelse?
– Vi forventer at staten lojalt retter seg etter et forbud satt av retten, men det er naturligvis blant de muligheter vi vil måtte vurdere, om staten søker å overtre forbudet, sier Sandvig.