Høyesteretts flertall gjentar at sakskostnadsgrensen i småkravsaker skal gjelde per part

Høsten 2023 behandlet Borgarting lagmannsrett en ellers ganske ordinær tvist om erstatning etter opphør av et husleieforhold. Utleier krevde oppunder 200.000 kroner for skader i boligen.

Det som var mer spesielt enn tvisten, var at problemstillingen den reiser nå er behandlet to ganger i Høyesterett på halvannet år. Sist gang, i januar i fjor, var det riktig nok kun i ankeutvalget. Denne gangen ble den løftet til avdeling.

Problemet sakene har satt på spissen, er noe som ikke tidligere har vært behandlet i norsk rettspraksis: Hvordan definerer man egentlig «inntil 20 prosent av sakens tvistesum» i regelen om dekning av sakskostnader i småkravsaker?

Regelen ble innført for å dempe prosessrisikoen i små smaker, for å bedre tilgangen til rettsapparatet for mindre aktører.

Endte med langt mer

Spørsmålet om hvordan 20 prosent skal beregnes, oppstår når mer enn én seirende part tilkjennes sakskostnader. I Borgartings avgjørelse fra 2023, var det snakk om to samboere. Ettersom de begge opptrådte som selvstendige parter, krevde begge erstattet sakskostnader for 20 prosent av tvistesummen. Borgarting tok påstanden til følge, under dissens, og tilkjente de to rundt 40.000 kroner hver, og ikke til sammen.

Utleieren måtte dermed ut med 40 prosent av tvistesummen i motpartens sakskostnader, til tross for at om småkravsprosessen sier maks 20 prosent.

Utleieren anket til Høyesterett, som avgjorde saken i ankeutvalget. Der fikk leieboerne fullt medhold. Ankeutvalget pekte på at formålet med småkravsbegrensningene kan trekke i retning av et motsatt resultat, men skrev:

«Formålsbetraktninger og reelle hensyn alene kan uansett ikke etablere unntak fra den klare ordlyden i tvisteloven § 20-6.»

Les: Sakskostnadsgrensen i småkravsaker gjelder per part – ikke sammenlagt

Ny runde

Like før jul i fjor dukket så problemstillingen opp i lagmannsretten på nytt. Denne gangen var det en hel gruppe naboer som vant frem i en småkravssak. Tvistegjenstanden ble beregnet til en verdi av 90.000 kroner. Etter reglene om småkravsprosess vil tapende part da, i utgangspunktet, kun kunne holdes ansvarlig for 18.000 kroner i sakskostnader, altså 20 prosent. 

Naboene viste imidlertid til ankeutvalgets avgjørelse fra i fjor, og krevde 20 prosent per part. Det fikk de medhold i, med den konsekvens at motparten, tross småkravsreglene, ble ansvarlig for fulle sakskostnader, som var på 110.000 kroner.

Én lagdommer tilføyde i en særmerknad at en slik løsning vil «vanskeliggjøre formålet med småkravsprosessen», men at man ikke hadde noe valg, all den tid ankeutvalgets avgjørelse fra i fjor ikke åpner for unntak.

Opprettholdes

Nå kom altså saken opp i Høyesterett på nytt, denne gangen i avdeling med fem dommere.  Der lander flertallet på samme resultat som ankeutvalget i fjor, mens mindretallet vil fravike den etablerte praksisen. Ankende part anførte at  lagmannsrettens resultat er i strid med lovformålet, som er å begrense kostnadsansvaret i småkravsaker på en forutsigbar måte.

Rettsformann i saken Toril M. Øie, deltok også i ankeutvalgets avgjørelse i fjor. Øie vil ikke være med på å fravike ankeutvalgets syn, og stemmer med førstvoterende Ingvald Falch. Han fremhever at tvistelovens ordlyd ikke gir noe svar på spørsmålet, og mener et motsatt resultat ville skapt uklare avgrensingsproblemer.

Flertallet mener begrensningen på 20 prosent kun må ta høyde for rimelige merkostnader som skyldes at det er flere parter på samme side, altså den alminnelige sakskostnadsregelen i tvl § 20-5.

«Hvis det er grunn til å tro at merarbeidet har vært beskjedent, for eksempel fordi partsgruppen har felles interesser, vil det normalt ikke være grunn til å tilkjenne sakskostnader som er vesentlig høyere enn hva som ville fulgt av § 10-5 andre ledd dersom det bare hadde vært én part på den siden», heter det i kjennelsen.

Justitiarius Øie er ikke den eneste av dommerne fra forrige avgjørelse som deltar også denne gangen. Også dommer Kine Steinsvik deltok i fjor, men hun har siden den gang endret syn. Hun tar derfor dissens, og skriver at flertallets tolkning innebærer at kostnadsbegrensningen «i praksis settes til side i saker med flere parter på samme side».

– En sak for lovgiver

Den tapende partens prosessfullmektig, Arne Gjesdal, mener departementet bør vurdere en lovendring.

– Vi tar til etterretning at flertallet i Høyesterett forkastet vår anke. Resonnementet til flertallet er basert på et samvirke mellom flere bestemmelser i tvisteloven, og er ikke noe som intuitivt faller en lett for øynene. Det er vanskelig å forestille seg at dette resultatet er forenelig med den sterke lovgiverviljen som lå bak innføringen av småkravsprosessen, eller er et resultat som lovgiver har sett for seg. Om lovgiver ønsker å korrigere reglene, gjenstår da å se, sier Gjesdal, 

I kjennelsen legger flertallet til grunn at regelen vil gjelde begge veier, slik at også den som vinner mot flere parter, vil kunne kreve 20 prosent av sakskostnadene fra hver av de tapende partene. 

–  For de som ser for seg strategisk anlagte søksmål med mange parter, der det er mulig, må det rettes en advarende pekefinger. Høyesterett sier at prinsippet gjelder begge veier, slik at en enslig saksøkt kan få omkostninger av hver av motpartene. Dette medfører symmetri, men vil samtidig være kunne være en hindring  for sammenslutninger med mange medlemmer som ikke har egen partsevne, mener Gjesdal.

Høyesteretts kjennelse finner du her.