Høyesterett mener lagmannsretten tolket klimadommen feil og opphever kjennelsen fra i fjor

Saken Høyesterett avgjorde fredag, er en slags oppfølging av plenumsdommen som ble avsagt i 2020. Denne gangen utfordrer miljøorganisasjonene vedtak mot plan for utbygging og drift (PUD) av tre oljefelter i Barentshavet. Dette er altså et senere stadium av utvinningsprosessen enn det forrige klimasøksmålet, der temaet kun var konsesjonstildelingen.

Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020. Den underliggende saken om vedtakenes gyldighet er stanset, i påvente av EFTA-domstolen, men spørsmålet om midlertidig forføyning går sin gang.

Tolket feil

Oslo tingrett ga saksøkerne medhold, men i fjor kom Borgarting lagmannsrett til motsatt resultat. Borgarting skrev:

«Etter lagmannsrettens syn må bestemmelsen i tvisteloven § 34-1 anvendes i tråd med de demokratihensyn Høyesterett bygger på i plenumsdommen: Grunnleggende miljøspørsmål innebærer politiske avveininger og bredere prioriteringer som bør tilligge de folkevalgte og ikke domstolene, jf. plenumsdommen avsnitt 141. Som vist ovenfor forutsetter en forføyning i saken her at domstolene setter på prøve de politiske avveininger og prioriteringer som ligger til grunn for opprettholdelsen av norsk petroleumsvirksomhet. I en interesseavveining, og ved spørsmålet om forføyning skal besluttes, legger lagmannsretten da stor vekt på de demokratihensyn som er fremhevet i plenumsdommen.»

Staten argumenterte i Høyesterett for at lagmannsretten her ikke slo fast at domstolene generelt er avskåret fra å vedta midlertidig forføyning i klimasaker. Høyesterett virker ikke å være enig i dette. Borgar Høgetveit Berg skriver:

«Eg forstår altså lagmannsretten slik at han meiner å ikkje ha kompetanse til å etterkoma kravet om mellombels åtgjerd sidan det er tale om klimagassutslepp frå petroleumsutvinning, jf. «skranker» og «ikke tilligger domstolene». Dette er feil lovtolking.

Lagmannsretten fann støtte for konklusjonen i plenumsdommen HR-2020-2472-P. Eg kan ikkje sjå at det som står der – om demokratiomsyn og terskelen for domstolskontroll etter Grunnlova § 112 fyrste og tredje ledd – kan vera avgjerande for domstolanes kompetanse til å vedta mellombels åtgjerd. Det er stor skilnad på ei materiell vurdering av om ei grunnlovsføresegn innskrenkar kompetansen til lovgjevarane og ei vurdering av om vilkåra i tvistelova kapittel 34 er oppfylte. Det er tale om eit svært viktig livsområde. Plenumsdommen kan ikkje takast til inntekt for at reglane om mellombels åtgjerd ikkje gjeld for klima- eller petroleumsspørsmål.»

Ny runde

Dermed må lagmannsretten behandle spørsmålet om midlertidig forføyning på nytt. Den materielle vurderingen rundt dette har ikke vært tema i Høyesterett, men det har derimot utøvelsen av kan-skjønnet. Det er som kjent opp til domstolene selv å vurdere om det skal gis midlertidig forføyning, dersom vilkårene er oppfylt. Om dette skriver Høyesterett:

«Konsekvensen må etter mi meining vera at «kan-skjønet» domstolane har etter tvistelova § 34-1 fyrste ledd, ikkje kan nyttast til å nekte ei mellombels åtgjerd dersom retten finn det sannsynleggjort at EUs prosjektdirektiv er brote, og vilkåra for ei mellombels åtgjerd elles er oppfylte. Då må domstolane bruke kompetansen sin til å vedta ei mellombels åtgjerd.»

Kjennelsen finner du her.