Hoved­personen vi egentlig bør snakke om

Varm novemberhei på deg, kjære leser!

Denne uka skal det handle om en kvinne som trolig hadde fulgt nøye med utviklingene i Epstein-saken, dersom hun ikke hadde tatt livet sitt i april i år.

Jeg har lest Virginia Roberts Giuffre sin selvbiografi, «Nobody's Girl», og den har gitt meg et nytt perspektiv på all viraken rundt tidligere prins Andrew og Jeffrey Epstein.

Det er en fortelling med mange skurker, men også med noen helter.

Jeg har også lest en kritikerrost roman som har gitt meg en umulig nøtt å knekke, og du får et dikt til å holde ut tiden frem til advent.

Jeg så henne bare i forbifarten i en nyhetssak om daværende prins Andrew: En blond kvinne omgitt av journalister.

Det var Virginia Roberts Giuffre, kvinnen som hadde gått til sak mot den britiske prinsen, så vel som Jeffrey Epstein og Ghislaine Maxwell.

Bildet av henne som en tenåringsjente med prins Andrews arm rundt livet er innprentet i vår kollektive bevissthet, men jeg hadde ærlig talt glemt navnet hennes.

Siden reportasjen om prinsen, har det knapt gått en dag uten en utvikling i Epstein-saken. Nå sist bestemte Sentatet at de konfiskerte dokumentene fra Epsteins eiendommer skal frigis.

Fordi dette er et storpolitisk spill, er det navnene til de mektige mennene som dominerer i disse sakene. Men jeg fikk en liten åpenbaring da Virginia ble nevnt i forbifarten i nyhetssaken: Hei, er ikke hun egentlig en hovedperson i denne saken?

Heldigvis rakk Virginia Giuffre å fullføre boka om sitt eget liv før hun døde. «Nobody's Girl» kom ut i oktober, et halvt år etter selvmordet.

Forordet fra journalisten Amy Wallace som skrev boka med henne, er rørende.

Wallace deler et brev hvor Virginia fremhever hvor viktig det er å få denne boka ut. Etter flere sykdommer slet hun med kroniske smerter og selvmordstanker, og skjønte at hun kanskje ikke ville oppleve utgivelsen selv.

Virginia Roberts blir født i 1983, og vokser opp i enkle kår i Florida. Hun er en aktiv jentunge som elsker dyr, særlig hester, og lillebroren sin, Skydie. Virginia skriver at en kveld da hun er syv år gammel, forteller foreldrene at fra nå av er det pappa som skal bade og legge henne.

Det er starten på flere år med misbruk. Sjokkerende nok fører det også til at faren låner henne ut til naboen, som også misbruker sin egen datter.

I innledningen skriver journalist Amy Wallace at Virginias far, Sky Roberts, nekter for disse anklagene, men at naboen ble domfelt. Virginias brødre støtter hennes versjon, så jeg tror på henne.

Virginia dropper ut av skolen og får dårlige venner. 15 år gammel står hun på bar bakke, uten skolegang og penger.

Denne bakgrunnen er viktig for å forstå hvorfor Virginia blir hos Epstein og Maxwell i over to år, selv om hun blir misbrukt av dem og lånt ut til mange av vennene deres.

Det er mørke greier. I lesingen av boka blir Andrew nesten en bifigur i rekken av overgripere, selv om prinsetittelen gjør ham unik.

Virginia tar oss med på innsiden av Epsteins mange gemakker. Hun forteller blant annet om dagen hun oppdager at det er montert kameraer i rommene der hun blir bedt om å ha sex med fremmede menn.

Det er tydelig at Epstein spiller et skyhøyt dobbeltspill. Ikke bare er han en sexavhengig pedofil mann som forlanger sex flere ganger om dagen med jenter under 18 år. Han setter opp situasjoner der han kan filme de mektige «vennene» sine, som gir mulighet for utpressing etterpå.

Jeg lurer veldig på om fotografier og videoer er del av de såkalte Epstein-dokumentene.

Ifølge Giuffres bok virker Trump å være trygg, men hun skriver om billionaire number one og billionaire number two, samt en tidligere minister som er sadist og mishandler henne når han får «låne» henne.

I siste kapittel skriver Virginia at hun gjerne skulle oppgitt navnene deres, men hun er redd for at familien hennes skal rammes.

Denne boka er som en tikkende bombe. Vil deres navn komme for en dag nå?

Ellers er det også en snodig gruppe menn her som jeg ikke har lest noe om i media: Høyt ansette vitenskapsmenn som mangler kvinnetekke.

I bytte mot kredden han får av forskerne, låner Jeffrey Epstein ut en jente så de sosialt klønete akademikerne kan få sex. Disse mennene fremstår som litt tafatte og kanskje også som ofre for Epsteins manipulasjon.

Andre del av boka er mindre tøff for oss lesere. Den handler om varslingen og de ulike søksmålene Virginia går til mot Epstein, Maxwell og daværende prins Andrew, samt vitnemål i andre saker, som mot den franske modellagenten Jean-Luc Brunel.

I boka forteller Virginia om de første årene med ektemannen Robbie og barna de får, hvor utfordrende det er å leve med PTSD-en hun lider av og forsøker å skjule for ham. Og hvordan skal hun få et fint sexliv med den hun elsker når det plutselig flasher minner av menn som puster og peser oppå henne?

Det er når Virginia får en datter at hun bestemmer seg for virkelig å kjempe for å få overgriperne i fengsel. Ingen flere jenter skal måtte oppleve det hun har opplevd!

Aktelsen min for henne stiger med hvert kapittel.

Denne delen av boka er en David mot Goliat-historie, og her viser Virginia Giuffre seg som en ekte kriger. Det er tross alt noen av verdens rikeste og mektigste hun går imot, og det skjer ikke uten motstand.

Det slår meg når jeg lese denne boka, hvor riktig og viktig det er å få Virginias historie i hennes egne ord, i hennes eget tempo. Det er lett å glemme for en utenforstående hva det koster å stå fram og gå til sak mot ens overgripere.

Gang på gang på gang må Virginia fortelle hva som skjedde. Til politiet, til advokater, til avisjournalister og i TV-intervjuer må hun fortelle i detalj om det verste, mest pinlige som har skjedd henne.

Skal hun aldri få legge grusomhetene bak seg?

Når hun låner bort bildet av henne mellom prinsen og Maxwell til en britisk journalist, får hun aldri originalen tilbake. Giuffre mister faktisk helt kontrollen over bildet, som ender med å sirkulerer over hele verden. Når som helst kan Virginia åpne en avis eller se på TV-bildet som ripper opp i minnene om overgrepene.

Selv om hun er brutalt selvutleverende i boka, får Virginia Giuffre satt hendelsene i kontekst. Hun får være et sammensatt og unikt menneske, samtidig som hun får tydelig fram at hennes historie også deles av mange andre kvinner.

Jeg synes bokas tittel er tøff og symbolsk. Først var hun Daddy's little girl, så var hun one of Epstein's girls, men nå er Virginia Nobody's Girl.

Ukas dikt

Dere, jeg innrømmer det, jeg har vært dårlig til å dele gode dikt denne høsten. Jeg skjerper meg herved.

Som novemberbarn er jeg forpliktet til å elske denne måneden vi er inne i, og prøver å bruke bursdagen min til å spre litt lys og moro for venner og familie i hvert fall.

Men jeg skjønner at for de fleste er november pyton.

Det blir mørkere, naturen er ekkel og gjørmete å gå tur i, og det er altfor lenge til jul. Vi har ikke engang en Thanksgiving å se fram til!

Henrik Nordbrandt er en folkekjær poet i Danmark, som har skrevet dikt til mange anledninger, og han uttrykker nøyaktig #denfølelsen vi nordboere kjenner på for tiden.

Noen av dere har sikkert hørt det før, men litt dansk mørk humor gjør seg på nytt.

Et mindfuck av en bok

Det er award season i bokbransjen, som dessverre sammenfaller med forkjølelses- og influensasesongen.

Her sitter jeg med snue og hoste og skriver Bokbrev, når jeg egentlig skulle hatt på penkjole, drukket bobler og tatt selfier med storpyntede forfattere på Brageprisutdelingen.

Heldigvis er jeg frisk nok til lese litt, blant annet en av de nominerte til Booker-prisen. Da jegi 2022 leste Katie Kitamuras «Intimacies», eller «Fortrolighet» som den heter på norsk, løftet jeg henne umiddelbart inn på lista mi over nålevende favorittforfattere.

Kitamura utviste en dyp kjennskap til menneskets indre liv, og skrev om en kvinne som er i limbo på mange sett og vis. Dette minte meg om Rachel Cusk sine bøker, som vi er mange nordmenn som elsker.

Den nye boka til Kitamura, «Audition», leverte på de samme parametrene, men føltes også veldig skummel, litt som en skrekkroman. Jeg vil fortelle minst mulig om handlingen, men det skjer et brudd i boka, som er en mindfuck for leseren.

Noen kan sikkert forsone seg med å la det stå åpent, men jeg som er glad i mysterier og detektivromaner, jeg MÅ finne en løsning som går opp.

Jeg ble liggende våken til kl. 03 og høre alle intervjuene med Kitamura jeg kunne finne på mobilen. Jeg lærte mye fint, men er fortsatt utilfreds.

Misforstå meg rett: Jeg synes boka er helt strålende, og denne gåten vi lesere står overfor, er utrolig kløktig uttenkt. Men jeg trenger innspill!

Så om du har lest «Audition», plis send meg en mail om hvordan du løser gåten.

Hvem bør vinne Lytternes romanpris?

♪♫ Når nettene blir lange og kulda setter inn, da møtes Krinkens fagjury til inn- og utstemming. ♫

Lytternes romanpris for beste bok i 2025 foregår på radio først på nyåret, men allerede nå i november har mange meldt sin interesse for å sitte i årets jury. Det kan du fortsatt gjøre her, fram til 1. desember.

Vi som skal velge de seks nominerte setter nå alle kluter inn på å lese oss opp og drøfte hvilke bøker juryen skal velge blant.

Seks romaner skal nomineres til prisen. Ser vi på andre priser som er utdelt, spriker det i alle retninger.

Vi lurer på hvilken norske roman du har satt mest pris på i år? Er det noe vi absolutt bør vurdere å nominere?

Kom med innspill i kommentarfeltet og si gjerne kort hva du liker med romanen! Husk at den må være utgitt for første gang i 2025.