«Har du noen rundt deg?»

Den mørke oktoberkvelden sitter Anette Sauve (39) hjemme i stuen sin i Bærum.

Bilder på TV-en viser området rett utenfor der farens kjæreste bor. Leiligheten der faren, Gunnar Erling Sauve (75), pleier å være på besøk.

Hjertet hamrer mens datteren griper telefonen. Hun ringer faren, men får ikke svar.

Anette vet at faren ofte legger fra seg telefonen, noe hun beroliger seg selv med.

I stedet prøver hun å ringe Liv, som alltid svarer. Men heller ikke Liv svarer nå.

Det går opp for henne at noe er fryktelig galt.

Anette ringer søsteren. Også hun har forsøkt faren og kjæresten hans – uten hell.

Hun ringer videre til legevakten i Kongsberg og i Drammen, men ingen kan gi Anette svar på hva som foregår i gaten der faren er.

I bakgrunnen fortsetter nyhetssendingen å gå.

Natt til 14. oktober 2021. Foto: Gabriel Aas Skalevik og Hallgeir Vågenes / VG

Denne kvelden har Espen Andersen Bråthen (37) angrepet tilfeldige mennesker i Kongsberg sentrum.

Han blir senere dømt til tvungent psykisk helsevern for drapene.

Bråthen har med seg pil, bue og kniv når han først tar seg inn på en Coop Extra.

Deretter beveger han seg videre gjennom byen.

Mens politiet jakter gjerningsmannen, tar han seg inn i boliger og begår drap.

Anette og familien vet fortsatt ingenting.

Alt de har fått med seg, er at det pågår en PLIVO-hendelse PLIVO-hendelseEn PLIVO-hendelse (Pågående Livstruende Vold) er en situasjon hvor en eller flere gjerningspersoner angriper uskyldige med våpen og nødetatene (politi, brann og helse) har en felles prosedyre for å samhandle effektivt for å stoppe volden og redde liv i gaten der farens kjæreste bor.

Etter det som kjennes som en evighet, kommer hun endelig gjennom til politiet:

«Har du noen rundt deg?» blir hun spurt.

Siden 2000 er 127 mennesker drept av psykisk syke drapsmenn, altså mennesker som har vært utilregnelige i gjerningsøyeblikket.

I julen fortalte VG historien om Linnèa. 23-åringen tok sitt eget liv ett år etter at Espen Andersen Bråthen drepte moren hennes, Hanne Englund i Kongsberg.

I 2021 opplevde også fire andre familier å miste en av sine nærmeste.

VG møter Anette Sauve drøye fire år etter det som fortsatt føles som et mareritt.

Etter samtalen med politiet ble det helt stille.

– Jeg så for meg alle mulige scenarioer, sier hun.

– I begynnelsen føltes det som om jeg lå en halvmeter over madrassen. Jeg våknet og hadde bare lyst til å løpe bort så fort jeg kunne.

Pappa Gunnar og kjæresten hans, Liv Borge, var blant de fem som ble tilfeldige ofrene for Bråthens angrep:

Hanne Merethe Englund (56), Gunnar Erling Sauve (75), Liv Borge (75), Andréa Meyer (52) og Gun Marith Madsen (78). Foto: Privat/Politiet

Ingen kunne fortelle Anette hva som hadde skjedd med faren.

I flere dager var alt hun visste, at han ikke lenger var i live.

Hjemme i Bærum gikk Anette en periode sykmeldt. Tusen spørsmål kvernet i hodet hennes.

Etter telefonen fra politiet som ga henne skrekkbeskjeden, fikk hun ingen oppfølging, forteller hun. Hverken fra kommunen eller andre fagpersoner.

– Etter hvert tok jeg kontakt med kriseteamet i Bærum kommune. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre i en sånn krise, forteller hun.

En ansatt i kommunen kom på besøk og hadde en samtale med henne.

– De tenkte vel at jeg hadde såpass med ressurser at de trakk seg unna. Jeg fikk beskjed om å ringe dem hvis det var noe.

Anette understreker at hun hadde behov for at hjelpen kom til henne, og at hun ikke var i stand til å oppsøke den selv.

Hun og søsteren har tidligere fortalt om opplevelsen til lokalavisen Drammens Tidende, i 2022.

Det kan være krevende når pårørende bor i andre kommuner enn der hendelsen fant sted, skriver Bærum kommune i en e-post til VG:

– I slike situasjoner er vi avhengige av informasjon fra kriseteamet eller de ansvarlige i den kommunen som håndterer selve hendelsen, for å kunne følge opp våre egne innbyggere på en god måte, skriver Liv Tellsgård.

Liv Tellsgård

Avdelingsleder for helse og friskliv i Bærum kommune.

Hun kan ikke kommentere enkeltsaker, men understreker at kommunen tar tilbakemeldinger på alvor og jobber kontinuerlig med å styrke arbeidet overfor folk som står i krevende livssituasjoner.

– Vår rutine er å følge opp alle saker vi får informasjon om. Når vi blir varslet om at en innbygger i Bærum er berørt av en alvorlig hendelse, tilbyr vi hjemmebesøk og videre oppfølging.

Oppfølgingen tilpasses den enkeltes situasjon og behov, forklarer Tellsgård.

Traumepsykolog Rune Stuvland har over 25 års erfaring fra arbeid med kriser og katastrofer i Norge og internasjonalt.

– Jeg har møtt en del mennesker som har opplevd store tragedier, som har opplevd at de ikke har fått noe særlig oppfølging i ettertid. Det er dessverre ikke unikt, og jeg skjønner fortvilelsen, sier han til VG.

– Man bør ha et system slik at respektive kommuner blir informert om at de har innbyggere som er blitt rammet av en tragedie. Jeg kan ikke svare på hva som er gjort i dette tilfellet.

Rune Stuvland

Traumepsykolog

Han har bistått en rekke etterlatte etter drap. Hovedregelen er at de fleste ønsker informasjon og psykologisk oppfølging, forteller han.

– Når man blir stående alene er det fortvilende.

Unni Heltne, spesialist i klinisk psykologi ved Senter for krisepsykologi ved UiB, understreker at det i slike tilfeller er viktig med oppsøkende hjelp.

– De fleste vil føle seg veldig slått i bakken. Da er det viktig at hjelpen kommer og at det er et aktivt tilbud.

Unni Heltne

Spesialist i klinisk psykologi ved Senter for krisepsykologi ved UiB

Senter for krisepsykologi har et pågående prosjekt som ser på etterlattes erfaringer med hjelp etter brå død.

– Det vi kan se av foreløpige resultater, er at hjelpen den enkelt etterlatte får varierer svært mye, alt ettersom hvor de bor, og hva som finnes tilgjengelig. Blant annet ser vi at opplevelsen av å være overlatt til seg selv etter tapet dessverre ikke er enkelttilfeller, sier Heltne.

Fire år etter tragedien sliter Anette fortsatt med søvn og vonde tanker.

– Jeg kan ikke begynne å tenke på det som skjedde før jeg skal sove. Da blir jeg liggende og tenke på det grusomme de opplevde, sier hun.

– Men jeg ligger også og erger meg. Hvorfor skal vi har et så dårlig system? Hvordan kan så farlige mennesker skli ut av systemet og gå under radaren?

VG har vært i kontakt med Espen Andersen Bråthens forsvarer, Fredrik Neumann. Han ønsker ikke å kommentere saken.