Halvparten av nordmenn mener innvandring truer vår egenart

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Spørsmålet er hva det egentlig betyr – og hvordan vi går videre.

Dette er en kommentar

Norsk integreringsbarometer kom denne uken og kartlegger holdningene til innvandring, integrering og mangfold.

I sum er bildet nyansert. Nordmenn flest tar klar avstand fra rasisme og mener diskriminering av folk med minoritetsbakgrunn er et reelt problem.

Allikevel er hovedtendensen svært klar: Etter noen år med mer positive holdninger til innvandring og integrering, har holdningene blitt mer negative. Flertallet er blitt mer skeptiske til innvandring, har mindre tro på integreringen, legger større ansvar på innvandrere selv for manglende integrering og er mer bekymret for at vi skal importere kriminalitet.

Et av de mest interessante funnene er svaret på om innvandring utgjør «en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart».

49 prosent sier enten at påstanden «passer helt» (20 prosent) eller «ganske godt» (29 prosent).

Det er et betent spørsmål, i hvert fall i den bredere offentligheten. Det handler ikke om økonomi eller språk, men om kultur.

Innvandringen har endret Norge.

Og debatten om innvandring har endret seg. Det offentlig oppnevnte Brochman-utvalget viste i 2009 at vi neppe kunne begrunne asyl- og flyktninginnvandringen med at det var lønnsomt for Norge. Selv om vi trenger arbeidskraft.

De siste årene har også kritikken mot det humanitære argumentet blitt sterkere. Tidligere direktør i Utlendingsdirektoratet, Frode Forfang, har argumentert for at systemet er ødelagt og hele asylinstituttet må skrotes.

I integreringspolitikken snakker «alle» i dag om språk og arbeid. At språkkrav en gang i tiden var kontroversielt, sier noe om hvordan debatten har flyttet seg – og om hvor naive vi en gang var.

NORSK. Johannes Høsflot Klæbo på ankeretappen med det norske flagget for å feire seieren. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Men spørsmålet om kultur er allikevel betent. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Nesten uansett hvilke ord vi bruker, vil det lett oppfattes som en diskusjon ikke bare om innvandring i fremtiden, men om nordmenn med innvandrerbakgrunn.

Den harde debatten kan føre til «frykt og utmattelse», skrev VGs kommentator Shazia Maijid i en tankevekkende kommentar i fjor.

Men at en debatt er vanskelig – til og med sår – betyr ikke at vi skal løpe vekk fra den.

Også fordi halvparten av befolkningen fortjener å få sine synspunkter diskutert og speilet i den offentlige debatten. Det er desto viktigere fordi innvandringsskeptiske synspunkter er overrepresentert blant mange som slett ikke har klippekort til spaltene i de store riksmediene.

Hva mener de egentlig, den drøye halvdelen av befolkningen?

Hva er en alvorlig trussel? Hva er norsk egenart? Integreringsbarometeret utdyper ikke. Spennet blant de 49 prosentene kan også være stort. Fra de som er mot all innvandring til de som bare er bekymret.

Jeg vet heller ikke hva respondentene legger i svaret. Men jeg tror jeg forstår noe av det. For jeg tenker det samme selv.

Det er en bekymring for at noe ved Norge skal forsvinne. Ikke fordi det kommer noen på jobben som feirer Id, eller familier i nabolaget med turban. Norge er ikke et land hvor absolutt alle må være hvite, kristne og elske langrenn – om vi noen gang var det.

Men selv om norsk kultur ikke kan oppbevares på norgesglass, er det heller ikke en blank tavle. En nasjonal kultur er summen av de store tingene – en delt historie, et språk, institusjonene – og de små tingene: normene, vanene, holdningene og «verdiene». Fra hvordan vi hilser til hvordan vi ser på staten, fra synet på barneoppdragelse for gutter og jenter til hvordan vi snakker om været.

Denne tykke kulturen er en del av limet i tillitssamfunnet. Den er viktig for sammenhengskraften.

Bekymringen er at høy innvandring over tid svekker dette limet. Fordi vi blir mer ulike, snakker dårligere sammen og mangler en felles referanseramme.

NORSK. Islamic Cultural Centre på Tøyen Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB

Bekymringen blir større fordi innvandringen fortsetter. Flyktningkrisen i 2015 gikk i realiteten aldri over. Til enhver tid er det mange, mange mennesker som ønsker seg til Europa. Hvert år. Hver dag.

Som samfunnsdebattanten Usman Rana helt riktig har påpekt, har mange av oppløsningstendensene i moderne samfunn lite med innvandring å gjøre.

Like fullt kan det positive vi kaller «kulturelt mangfold» i verste fall gi kulturell fragmentering.

Vi må erkjenne at asyl- og flyktningpolitikken fra de siste førti årene ikke fungerer lenger. Systemet er ødelagt.

Å finne balansen i vår egen debatt, er vanskeligere.

Bekymringsfullt mange i målingen (59 prosent) mener f.eks. at islam «stort sett» (33 prosent) eller «ikke i det hele tatt» (26 prosent) er forenlig med grunnleggende norske verdier.

Igjen kjenner vi ikke bakgrunnen, men hva skal over 200 000 norske muslimer gjøre om de oppfatter at de ikke egentlig hører hjemme i Norge, som også er deres hjemland? Hvis det ikke er mulig å være troende norsk muslim, er det en oppskrift på splittelse og fremmedgjøring.

Et annet sted å starte er å si at en troende norsk muslim er nettopp det vi ønsker. Men da må trykket også kunne legges på norsk.