Hadde ikke noe valg

Foto: Lise Åserud / NTB

Oljefondet har ikke drevet med politikk, de har bare forenklet porteføljen.

Dette er en kommentar

Mandag ettermiddag kom nyheten om at Oljefondet har solgt seg ut av elleve israelske selskaper – alle selskapene som ikke var i referanseindeksen (se faktaramme). De har også sagt opp avtalene med tre israelske forvaltningsselskaper.

Ifølge Nicolai Tangen er det «ekstremt viktig» at det ikke skapes et inntrykk av at Oljefondet ikke har full kontroll. Det er nok litt sent.

Samtidig er det en svært vanskelig oppgave for Oljefondet å forsøke å stable opp en bro mellom to dype grøfter: De skal ta en ekstraordinær og i bunn og grunn dypt politisk beslutning, men på en måte som virker så lite politisk som mulig.

Finansminister Jens Stoltenberg har formulert det som en politisk versjon av mafiaverdens an offer you can’t refuse. Han håpet at både Norges Bank, Etikkrådet og Oljefondet ville komme til den samme konklusjonen som ham.

Selv om Tangen bedyret på pressekonferansen at fondet ikke hadde fått noen andre signaler fra politisk ledelse enn de som har kommet i media, har det vært tydelig nok.

De hadde i realiteten ikke noe valg.

Oljefondet har egentlig improvisert frem en løsning som ikke har noen parallell i fondets historie, så vidt jeg vet. «Ekstraordinær» er ordet som brukes.

Da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina i 2022, var det regjeringen som tok beslutningen om å trekke fondet ut.

Til vanlig er det Etikkrådet som gjør etiske vurderinger av enkeltselskaper, og Norges Bank som tar beslutningen om å selge seg ut, men disse prosessene tar tid.

Dette nedsalget er hverken bestemt av rådet eller banken, ei heller er det et vanlig risikobasert nedsalg, som betyr at fondet selger seg ut av selskaper fordi oppførselen deres kan gjøre at verdien går ned (børsen i Tel Aviv går derimot så det suser).

Nedsalget begrunnes litt med forenkling, litt med omdømme, litt som en slags forsinket aktsomhetsvurdering.

Det finnes et enklere ord for det hele: politikk.

Det var kanskje ingen annen løsning akkurat nå. Som oftest vil man tape penger på å selge seg raskt ut av et selskap – og det har fondet trolig gjort – men politisk ville ikke regjeringen kunnet leve med de «normale» prosessene.

Samtidig:

Situasjonen er kanskje ekstraordinær, men nå har vi hatt to ekstraordinære situasjoner i løpet av få år (Russland og Gaza-krigen). Det vil komme flere.

Denne rotete prosessen vil skape presedens. Det er ikke særlig smart. Improviserte og hastige løsninger fungerer sjelden godt i lengden.

Snarere bør ballen spilles tilbake til dem som i siste instans sitter med ansvaret: regjeringen og Stortinget.