Hadde fortjent mer enn dette. Anmeldelse: Ole Paus: «For en mann»

Ole Paus skrev på selvbiografi da han i fjor høst ble rammet av hjerneslag. Foto: Nina Djærff/Kagge

Ole Paus’ uferdige selvbiografi oppsummerer verken livet eller karrieren hans.

• Marius Asp

onsdag 16. oktober kl. 12:52

Da Ole Paus ble rammet av hjerneslag i fjor høst, måtte han legge ned arbeidet med selvbiografien som etter planen skulle utstyres med den flotte og typisk selvironiske tittelen «For en mann».

Paus kom seg aldri etter slaget og døde 12. desember.

Nå er boken likevel her, med den avvæpnende undertittelen «Opptakt til en selvbiografi». Og her er det bare å føre to streker under ordet «opptakt».

Sentrale brikker mangler nemlig i puslespillet.

BOKANMELDELSE

«For en mann. Opptakt til en selvbiografi»

• Forfatter: Ole Paus
• Forlag: Kagge forlag
• Sjanger: Biografi
• Sider: 268
• Pris: 449 

Forlaget Kagge dunker poenget inn på denne måten:

«Det ville vært trist om ingen skulle få lese det han rakk å skrive. Derfor utgir vi boken, så langt Ole kom. Vi har ikke gjort annet enn å lese korrektur. Tittelen, med sin doble og triple bunn, er Oles. Undertittelen er lagt til av forlaget.»

Ole Paus var mange ting på en gang i løpet av sitt 76 år gamle liv. En øm rabulist. En sjenert bråkmaker. En sjenerøs egoist. En privilegert guttunge med røtter til embetsaristokratiet som alltid følte seg hjemløs. Og mye mer.

I boken ser Paus på livet sitt gjennom sin fargerike familiehistories prisme – utvilsomt et godt valg i den sterke og rørende skildringen av barndommen og ungdomsårene, der morens tidlige dødsfall og farens fravær må ha formet vår manns temperament og livsfølelse.

Vi får kostelige historier fra konsul-bestefarens eventyr i Wien, krigsdrama om den inngiftede krigshelten Kai Holst og mimring om en viltvoksende oppvekst utenom det vanlige.

Innskutte notater fra nåtiden gjør også sterkt inntrykk – ikke minst når de gravlagte naboene på Vår Frelsers gravlund begynner å hviske til Paus idet mørket har senket seg.

Foto: Terje Bringedal / VG

Men når tiden har kommet for å rulle ut begynnelsen av 70-tallet, vennskapet med Alf Cranner og starten på Paus’ enestående posisjon i norsk musikkliv og offentlighet, blir det raskt hylende åpenbart: Boken er ikke ferdig. 

Når forlaget setter dette faktumet som et premiss for utgivelsen, gjør de det vel lett for seg selv – et grunnleggende trekk ved de fleste bokutgivelser, er jo nettopp at de er ferdige og gjennomarbeidede.

En selvbiografi som utelater hele tiår, gir ikke noe helhetlig bilde av et langt og interessant liv.

De kanskje mest interessante kapitlene i sangerens liv – ung konservativisme, tilknytningen til Anders Langes «hundegutter», vennskapet med André Bjerke og Jens Bjørneboe, samlivet med Henny Moan – glimrer alle med sitt fravær i fortellingen.

TV-karrieren på 90-tallet og rollen som poetisk landsfader etter 22. juli-terroren likeså.

Og hvor er det nære blikket på musikken? Det nærmeste vi kommer er malplasserte beretninger om det avsluttende trippelalbumet «Avslutningen» (2013) og Motorpsycho-samarbeidet «Så nær, så nær» fra 2020.

Det er med andre ord vel så mye å hente fra Wikipedia-artikkelen om Paus som fra selvbiografien hans.

Et velskrevet minneord fra Asbjørn Bakke gjør for så vidt det det skal – ikke minst i form av å problematisere Paus’ utsvevende og grådige livsførsel på en måte han ikke greide å gjøre selv.

Men denne delen av boken utgjør en tredjedel av den samlede tekstmassen. Slik forrykkes balansen i det endelige produktet.

Slik den foreligger nå, er «For en mann» først og fremst blitt en flott minnebok for hovedpersonens nære krets – ofte skarp, morsom og rørende, ja visst.

For denne leseren blir imidlertid plotthullene for store – og puslespillbrikkene for få – til at historien bærer hele veien.

Det hadde en mann og artist av Ole Paus' kaliber fortjent.