– Glansbildeversjonen av ledelse

LANSERING: Oljefondssjef, Nicolay Tangen lanserer boken sin "Alt jeg har lært om ledelse" hos Kagge Forlag. Foto: Adrian Nielsen

Jeg må innrømme at jeg har lave forventninger til bøker av denne typen.

Dette er en kronikk

Dette er en bokanmeldelse. E24 har bedt professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, Tom Karp, om å anmelde boken.

Det skal han ha, Nicolai Tangen, han kaster seg ut i mye.

Hans samtaler med toppsjefer i noen av verdens største selskaper i podkasten In Good Company, og Tangens egne erfaringer, krydret med selektivt utvalgt forskning, har nå ført til en ledelsesbok.

Boka er inndelt i tre deler: En del om personlige egenskaper, en om det som refereres til som sunn bedriftskultur, og en siste del om praksis. Og her har Tangen gardert seg. Alt som er av tidsriktige og populære ledelseskonsepter er tatt med i boka: Ledere bør være energiske, de bør ha tæl, være ydmyke og allikevel selvsikre, være nysgjerrige, ha en vekstmentalitet, være tydelige, sjenerøse, evne å tenke godt, og ekte og sårbare.

De bør også bygge en bedriftskultur ved å være forbilder, skape trygghet, vise tillit, fortelle historier, ha tempo, ta passe mye risiko, ha et tøft hode og et mykt hjerte, skape gode team, bruke humor og skape gode visjoner. I tillegg bør de være tålmodige når de er nye i jobben, ikke tro de er spesielle, skaffe seg en god personlig assistent, bruke magefølelsen, arrangere gode møter, gi tilbakemeldinger, løfte frem sine ansatte og ansette de rette menneskene.

Puh.

Jeg må jo ærlig innrømme at jeg, som en praksisorientert, noe mer nedpå og endog kritisk ledelsesforsker, har lave forventninger til bøker av denne typen.

LEDELSESPRAT: Oljefondssjef Nicolai Tangen intervjuer toppsjef i Ferrari Benedetto Vigna. Foto: Skjalg Bøhmer Vold / Skjalg Vold

Det fordi når toppledere skriver, kommer det gjerne en dose plattheter og godfølelse-fortellinger om lederes fortreffelighet og hva de kan få til. I så måte leverer Tangen til det fulle.

Han skriver at hans erfaringer og kontaktnett, gjør at han har en spesiell innsikt i hva som gjør at bedrifter lykkes. Imidlertid er det ikke like lett å få øye på hva disse innsiktene helt konkret består i. Han skriver også at mange er nokså enige om hva god ledelse er, men at problemet er at mange ledere ikke gjør god ledelse, de beveger seg i det Tangen kaller feil retning. Hvorfor det skjer, får vi vite mindre om.

Nå er ikke Tangen forsker, og det er ikke å forvente at han er vitenskapelig. Boka er personlig, bygget på hans erfaringer som gründer og oljefondssjef, og samtaler med mektige mennesker. Men burde boka, gitt Tangens posisjon, og ikke minst Oljefondets eierandel i noen av verdens største selskaper, bydd på en dose kritisk tenkning og refleksjon om hvorfor mange ledere ikke gjør som de bør?

Jeg vil jo så absolutt mene ja, noe også den siste tidens debatt om fondets Israel-disposisjoner aktualiserer.

Generelt mangler boka kritiske perspektiver og at noen av det som bringes til torgs, utfordres.

Selv om Tangen tar opp noen av skyggesidene ved ledelse – som smiger, isolasjon og hybris – forblir kritikken ofte generell.

NETTVERK: Nicolai Tangen beskriver i boken sitt store nettverk. Her med Ole Andreas Halvorsen, populært kalt «Tigergutt», fra Viking Global Investors. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Når det ikke gjøres, skyldes nok det at Tangen ukritisk har svelget de siste års hype om ledelse som «noe større» hvor toppsjefer er rockestjerner. Det stemmer ikke.

Tangen hevder at godt lederskap ikke handler om å utøve makt eller bestemme. Vel, her er Tangen og jeg uenige. Forskning på ledelse er overraskende svak sett opp mot påståeligheten av det som hevdes. Lettvinte modeller skygger for andre, mer pragmatiske og prosaiske, forklaringer. Så som at ledere leder fordi de evner å gjøre jobben på tross av krevende rammebetingelser og ressursknapphet. Eller at de får hverdagen til å gå rundt, de leder avdelingen effektivt og rydder unna så medarbeidere får gjort jobben sin. De håndterer internpolitikk, maktkamper og skaper seg handlingsrom.

Og de bruker så absolutt makt – og må ta mange beslutninger.

Bokas største styrke er tilgjengeligheten og at nettopp oljefondssjefen er forfatter. Den er skrevet i en lett og direkte stil, med mange råd og eksempler fra toppledere (dog er det mange plattheter og ikke alt er like velplassert: At Uber-sjefen mener de er godt på vei mot kulturen de vil ha, er nok f eks en påstand mange Uber-sjåfører er uenige i).

Tangen er også åpen om egne feil og ubehagelige situasjoner, noe som gjør boka lett å relatere seg til.

Alt jeg har lært om ledelse er en leservennlig bok i en sjanger som vil interessere mange. Særlig fordi den er skrevet av Tangen. Den gir et innblikk i hans verden og tankesettet til en av Norges mest profilerte ledere. Den kan også tjene som inspirasjon for den voksende horden av «selvoptimaliserende» mennesker som er glad i selvutviklingslitteratur.

For de som vil vite mer om hva som gjør at ledere faktisk leder, vil boka fremstå som lettvint, anekdotisk, og som enda en bok som ukritisk fremsnakker glansbildeversjonen av ledelse.