Gi denne filmen en Oscar!

1 week ago 7

Filmanmeldelse«Left-Handed Girl»

Et uforglemmelig portrett av noen helt vanlige mennesker.

Jeg har jobbet som kritiker og journalist siden 1987. Har bakgrunn som magasinredaktør og journalist i Aftenposten, Bergens Tidende, Dagsavisen med flere. Har oversatt sakprosa og arbeidet i radio og TV, og vært tilknyttet VG siden 2003.

E-post

Torsdag 22. januar kl. 08:58

Anmeldelse

«Left-Handed Girl»

• Med: Janel Tsai, Shih-Yan Ma, Nina Ye, Akiko Chen, Xin-Yan Chao

• Regi: Shih-Ching Tsou

• Premiere på kino fredag 23. januar

• Taiwan / USA / UK / Frankrike. Drama. 9 år. 1 time og 48 minutter

En film kan utføre mange slags mirakler. Et av de mest ærbare er at den kan involvere deg så dypt i andre menneskers liv at du, i halvannen time eller to, bryr deg like mye om disse som du gjør om ditt eget og dine nærmestes.

Den regjerende regenten på dette feltet nå om dagen er utvilsomt amerikanske Sean Baker. Han setter flomlyset på mennesker med livshistorier som kanskje ikke er unikt ulykksalige eller «sterke» nok til at de kvalifiserer til å bli tåredryppende portrettert i avisenes helgemagasiner. Men hvis tilværelse sannelig er dramatisk nok. Som din og min.

Disse menneskene holder ikke nødvendigvis til på det som med et forslitt uttrykk kalles «samfunnets skyggeside». Men de er alltid folk som bruker det meste av tiden og energien sin på å simpelthen overleve. Sørge for at det er mat i kjøleskapet, at regningene blir betalt og at barna har sko på beina.

Superbe «Anora» dro fullt fortjent inn hele fem Oscar-statuetter i 2025. Den røde tråden i Bakers CV bør på sikt innkassere ham (minst) én til, for lang, tro og konsekvent tjeneste («lifetime achivement»). Det han holder på med, er uhyre verdifullt.

«Left-Handed Girl» er ikke hans film, men Shih-Ching Tsous. Baker har imidlertid skrevet manus sammen med den kvinnelige taiwanske regissøren (de to har samarbeidet i en årrekke), og endog redigert og klippet den.

Familien til fem år gamle I-Jing (Nina Ye) flytter tilbake til Taipei etter en periode utenbys. I tillegg til I-Jing, er det mamma Shu-fen (Janel Tsai) og den betydelig eldre storesøsteren I-Ann (Shih-Yan Mai) som er med i flyttelasset.

Shu-fen, som er snill og alltid ser litt hjerteknust ut, åpner en gatemat-stand i sentrum. I-Ann har et mer forurettet oppsyn, og virker å være i en slags andre trassalder. Hun jobber på en annen stand, der de selger sigaretter og betelnøtter.

I-Jing er bare solskinn og uskyld. Vi oppdager storbyen via det nysgjerrige blikket hennes: Kameraet ligger tett enten bak eller foran henne der hun hopper og småløper gjennom de trange smugene og inn og ut av de neon-opplyste spillehallene. («Left-Handed Girl» er, som Bakers «Tangerine» (2015), i sin helthet filmet med iPhone-kameraer). Hun er mye alene. De voksne er nødt til å arbeide.

I-Jings besteforeldre bor også i Taipei. Mormor (Xin-Yan Chao) er et oppmerksomhetssykt menneske, opptatt av sin kommende 60-årsdag. Morfar Wen-Chong Chen (Akiko Chen) lukter vondt, og er kuet og overtroisk. Han observerer at I-Jing er venstrehendt, hvilket i hans verden er svært dårlige nyheter. Ja, det er demonisk. Venstrehånden, mener han, er «djevelhånden».

«DJEVELHÅND»?: Nina Ye i «Left-Handed Girl». Foto: Selmer Media

I-Jing tar bestefars tøv med langt større alvor enn det fortjener. Hun får et trøblete forhold til den «onde» hånden, og begynner å naske småting i butikkene med den. Da I-Ann oppdager det, påtar hun seg et oppdrageransvar vi ikke trodde hun hadde i seg.

Det blir mer dramatikk enn som så, spesielt i forbindelse med det nevnte 60-årslaget. Det skal jeg ikke skrive om her. Det forunderlige er imidlertid at «Left-Handed Girl» ikke egentlig trenger så mye drama.

Så innmari godt lykkes den nemlig i å fordype oss i disse tre livene (pluss, pluss). Så innmari godt lykkes den i å få oss til å bry oss om disse skjebnene, hvis tragedie er at de ikke er født med de økonomiske forutsetningene som skal til for at drømmene de har for seg selv og hverandre, skal kunne realiseres.

Men de gir ikke opp. De fleste menneskers naturlige impuls er, av en eller annen grunn, å sluke skuffelsene og gråten, og gå videre, mer eller mindre ufortrødent.

Bakers metode – å tegne opp miljøer så autentiske og bebodde at det er mulig å forveksle fiksjonen med en «flue på veggen»-dokumentar, og å gi menneskene i dem inderlig verdighet – er umiskjennelig tilstede. Årsaken til at den bærer frukter også i «Left-Handed Girl», som utspiller seg i et land amerikaneren ikke kjenner, tilfaller åpenbart Tsou.

En herlig film. Setter en tier på at den blir nominert til Oscar for Beste fremmedspråklige i dag.

Read Entire Article