Full seier til staten i Høyesteretts prinsippdom om bygging i strandsonen

Spørsmålet om det lokale selvstyrets adgang til å gi dispensasjoner fra Stortingets forbud mot bygging i strandsonen, har vært en politisk verkebyll i flere tiår. For noen år siden endret Stortinget plan- og bygningsloven, slik at vilkårene for å gi dispensasjon ble presisert. I forarbeidene ble det også uttrykkelig lagt til grunn at spørsmålet om vilkårene var oppfylt er rettsanvendelse – ikke lokalpolitikernes frie skjønn.   

I plan- og bygningsrettsfæren har det derfor vært knyttet stor spenning til hva Høyesterett ville si om den nye loven. Og en brygge i Bærum har satt saken på spissen. En huseier med strandlinje i Sandvika har søkt om dispensasjon for å bygge en brygge. Kommunen sa ja, men statsforvalteren sa nei.

Fordeler versus ulemper

Det i praksis helt sentrale vilkåret for å få slik dispensasjon, er at fordelen med tiltaket klart overgår ulempen.

Det allerede sterkt båttrafikkerte sundet i Bærum har allerede et mylder av brygger, og kommunen mente det var lite belastende med én til. Det var Borgarting lagmannsrett enig i. Lagmannsretten la vekt på at strandsonen der denne bryggen eventuelt bygges «verken i dag eller i fremtiden vil bli brukt av allmennheten», og at området allerede er «sterkt nedbygget og privatisert», blant annet fordi naboeiendommene har brygger og ymse stengsler.

Lagmannsretten kom, med to mot én stemme, til at bryggen «klart vil bedre adkomsten til eiendommen fra sjøsiden og adgangen fra eiendommen til sjøen, uten at bryggen er av merkbar sjenanse for ferdsel langs sjøveien». Dermed var lovens krav oppfylt, mente lagmannsretten – fordelen med tiltaket ville klart oppveie ulempene.

Men hva er det egentlig relevant å vurdere som en «fordel» i denne sammenhengen?

Privat interesse veier ikke tungt

At grunneier generelt synes det er fint å ha egen brygge, skal etter alt å dømme ikke tillegges stor vekt i så måte. Høyesterett viser til forarbeidene, der departementet skrev at «fordelene» ved et tiltak skal «begrenses til forhold som ivaretar generelle areal- og ressursdisponeringshensyn».

I tillegg kan «spesielle sosialmedisinske, personlige og menneskelige hensyn» påberopes, men også disse i begrenset grad. At det generelt er kjekt med egen brygge veier tilsynelatende ikke stort, for Høyesterett skriver:

«I saken her er fordelene ved tiltaket i første rekke at sjøadkomsten til eiendommen forbedres. Dette er et generelt forhold ved eiendommen, men samtidig uten generell samfunnsmessig betydning. Den private utbyggerinteressen har heller ikke forankring i plangrunnlaget. Fordelen kan da bare tillegges begrenset vekt.»

At det allerede kryr at brygger i området får heller ikke stor betydning, ettersom poenget med loven nettopp er å stanse ytterligere utbygging, skriver Høyesterett:

«Samlet vil en dispensasjon til bygging av en ny privat adkomstbrygge på ankemotpartenes eiendom etter mitt syn tilsidesette viktige hensyn ved forvaltningen av strand- og sjøarealene, både bak kommuneplanens arealdel og reguleringsplanen. Så lenge disse planene skal vurderes med utgangspunkt i situasjonen da de ble vedtatt, kan det ikke tillegges betydning at området i stor utstrekning allerede er utbygd, og at mange eiendommer har brygger som er bygget i samsvar med tidligere reguleringer. Hensynet særlig bak kommuneplanens arealdel har nettopp vært å hindre ytterligere nedbygging av strandsonen.»

Føre var på miljø

For staten var det også et poeng at utbygging i strandsonen potensielt kan forverre det allerede sterkt svekkede biologiske mangfoldet i området. Tiltakshaver mente å kunne dokumentere at dette ikke stemte, men uten å ta stilling til denne diskusjonen skriver Høyesterett at domstolene i slike situasjoner må «se hen til naturmangfoldlovens føre-var-prinsipp». Og videre:

«I saken her er fordelene ved tiltaket i første rekke at sjøadkomsten til eiendommen forbedres. Dette er et generelt forhold ved eiendommen, men samtidig uten generell samfunnsmessig betydning. Den private utbyggerinteressen har heller ikke forankring i plangrunnlaget. Fordelen kan da bare tillegges begrenset vekt. I lys av de ulempene ved tiltaket som jeg tidligere har redegjort for, finner jeg det utvilsomt at fordelene ved tiltaket ikke klart overstiger ulempene. Vilkåret i § 19-2 andre ledd andre punktum er da ikke oppfylt.»

Tiltakshavers prosessfullmektig, Ingeborg Sæveraas fra Advokatfirma Lønnun, fremhever at Høyesterett selv fastslår at bryggen ikke påvirker allmennhetens tilgang til sjøen.

– Det er lite prinsipielt å spore i dommen, annet enn at Høyesterett har ønsket å snu resultatet. Den lille bryggen skulle ligge i et område som trafikkeres av tusenvis av båter hver dag, mellom hundrevis av andre brygger. Dette var dessuten den siste eiendommen i området uten egen brygge. Man skulle tro at dette var en sak kommunen selv kunne få bestemme over. Det kommunale selvstyret fikk ingen plass, og staten vant – igjen. Siste ord trenger imidlertid ikke å være sagt. En brygge kan tillates gjennom en planprosess. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å vinne frem når staten har bestemt seg, sier Sæveraas.

Staten var representert av Siri Kristin Kristiansen fra Regjeringsadvokaten.

– Dette er en prinsipiell og viktig avgjørelse, og gir avklaringer som har stor praktisk betydning for forvaltningen, sier Kristiansen.

Dommen finner du her.