Fremskrittspartiet gjør det sylskarpt på målingene, også her i VG. Partiet er blitt målt som det største i landet. Sylvi Listhaug – lenge en slags paria i norsk politikk – har motbevist sine mange kritikere, og blitt en partileder helt i toppklassen.
Dyktig, synlig og helt ubestridt i eget parti.
Hun har klart å utmanøvrere både de nasjonalkonservative bajasene og de mest prinsipielle liberalerne, samtidig som hun har opprettholdt et image av seg selv som «den som sier ifra»; med brodd mot alskens «sosialister» – fra Rødt og helt over til Høyre.
Sylvi Listhaugs Frp er i egne og etter hvert ganske manges øyne det eneste ordentlige opposisjonspartiet i Norge. Ikke nødvendigvis politisk, men definitivt kulturelt.
Sylvis Frp er ikke like brautende og spinnville som tidligere Frp-versjoner – de er ikke «weirde» som høyrepopulister i det store utlandet – men de gir stemme til dem som ikke kjenner seg helt igjen i det dominerende kulturelle klimaet som fortsatt preger de andre partiene.
Og spesielt gjelder det menn, for ikke å si «gutta».
28 prosent av norske menn svarer at de vil stemme Frp. Bare ni prosent av kvinnene gjør det samme.
Menn, postulerer komikerne Harald Eia og Tore Sagen i «Tore og Haralds podkast», er nemlig blitt en gruppe. Lik andre grupper, med særegne identiteter – og problemer. Menn er blitt nervøse og understreker at de (vi) er forskjellige fra andre, med egne gruppemarkører.
Tidligere var menn – mannen – liksom identitetsløs og fri. Han bare var. I motsetning til andre grupper og deres tvangstrøyer var mannen «universell». Det var ikke noe behov for å definere mannlighet, for mannligheten var standarden – det alle definerte seg i forhold til.
Men så skjedde det samme med mannen også, på et eller annet tidspunkt. Vi ble en gruppe på linje med andre, med våre egne utfordringer. «Det e hardt å være mainn», som det het en gang, og verre har det jammen blitt.
Mye verre.
Gutta sakker akterut. Gutta sliter på skolen. Gutta sliter med damene. Gutta blir igjen på bygda, mens jentene flytter til byen. Mannen må i fokus. Han må få et eget utvalg.
Inn på banen: Fremskrittspartiet.
For som med andre partier ute på høyrekanten, i Europa og i USA, så Frp dette fenomenet skarpere og raskere enn andre (med mulig unntak for Ola Svennebys Unge Høyre).
De så at også gutta var en gruppe – med egne behov og verdier, nå truet av andre grupper og deres særmerkte trekk og, dessuten, rettigheter.
Sylvi Listhaug appellerte til den utsatte mannen, som ikke lenger var den frie og ubesværede standarden, men en mildt sagt vaklende kulturell hegemon.
Og Simen Velle appellerte til de unge mennene, som var vokst opp i identitetspolitikkens æra, der alle er innplassert i grupper, med motstridende interesser.
«Oss og dem»-tilnærmingen har alltid vært sentral for Frp. Oss mot utlendinger, oss mot muslimer, oss mot trygdesnyltere – og Frp har alltid vært et parti med en klar overvekt av mannlige velgere.
Men der de før appellerte til mannen som en representant for «den allmenne fornuft» – appellerer de nå til mannen som gruppemedlem, og forfekter en slags «maskulinisme» i kontrast til feminisme, skeiv kultur, og andre gruppe-ismer.
Man skulle tro at dette bare gjaldt den hvite mannen, den etnisk norske, men det er kanskje ikke tilfelle.
For som med den langt mer ytterliggående trumpismen, som mer enn før treffer svarte og latinamerikanere – har Velle og Listhaug trolig appell også overfor menn i en del minoritetsmiljøer der feminismen står lavt i kurs.
For i Frps «mancave» er det «lov å være mann» og dyrke gutta-verdier, omtrent slik damene gjør i sine fora. De drikker øl og spiser biff og bryr seg ikke om «den jævla wokeismens» mange for- og påbud.
Men der inne vises det også omsorg for mannen og hans mange problemer og utfordringer i en moderne, gruppedefinert verden.
Slik vegeterer det moderne Frp på identitetspolitikken istedenfor å være i opposisjon til den.
Og derfor er Frp nå det største partiet, ikke minst for yngre menn – som for lengst er blitt en gruppe, de også.
Blant så mange andre.
Hør mer i VG-podkasten Giæver & Gjengen!
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.