Fra ball til bonde

Kristoffer Raastad-Hoel hadde aldri spilt bedre håndball, men motivasjonen var ikke der lenger. Han var mett, og ville heller jobbe med mat.

– Det enkle svaret er vel at jeg skal bli bonde, sier han om framtida.

Kristoffer var 23 da han for to år siden la opp som toppspiller i Drammen.

Like gammel som gjennomsnittet i eliteserien.

Han fortalte ikke noen om hva han tenkte på, før han hadde tatt avgjørelsen. Derfor trodde nesten ikke familien på ham.

– Mamma fikk sjokk. Jeg tror ikke hun helt skjønte at det var sant.

Moren trente Kristoffer fra han var seks år. Hun kjørte ham til håndball i Drammen, og satt to timer i hallen før de reiste hjem igjen. Det tok tid for henne å fordøye at sønnen la opp.

– Hun hadde investert i idrettskarrieren min. Men som hun sa: «Jeg er ikke enig i valget ditt, men jeg støtter deg uansett.»

Krevende kombo

Da håndballjentene tok OL-gull for halvannet år siden, var gjennomsnittsalderen deres 32,6 år. Da de vant VM i desember, var laget i snitt litt yngre – 29,8 år.

Gutta spiller nå EM på hjemmebane, og den norske snittalderen er 27,6. Også de har et rutinert lag.

Men sånn er det ikke i klubbhåndballen. I eliteserien er snittet nemlig 22,99:

Tendensen er helt lik blant kvinnene, der gjennomsnittsalderen er 22,95 år. Og også der er alderen lavest nedover på tabellen.

Christian Thue Bjørndal er førsteamanuensis ved Idrettshøgskolen. Han peker på økonomien i klubbhåndballen som en mulig årsak.

– Du kan ikke leve av det, og må ofte kombinere det med studier eller arbeid. Det er krevende, ikke minst siden vi på alle nivåer trener mer enn tidligere. De som vil det mest, får det til. Men det er så tøft at det kan føre til at folk slutter tidlig.

For lagidrettene er det vanskeligere å få den kabalen til å gå opp, enn i kondisjonsidrettene.

– Hvis du er avhengig av 15–20 stykker på trening samtidig, blir fleksibiliteten mindre.

Fra landslag til landbruk

Kristoffer Raastad-Hoel er han ferdig med økonomi- og administrasjonsstudier ved NMBU til sommeren.

Han sikter ikke lenger på håndballmålet, men kan speide ut over langt større mål med dyrket mark. Familiebedriften, som eies av to brødrepar, har et eget laboratorium, og de har utviklet en ny potettype. De produserer 5000 tonn poteter og 6–7 millioner salathoder årlig på gårdene i Akershus, Buskerud og Vestfold.

– Gårdsdriften vår er mer enn bare en far og sønn som holder på litt ute på jordet. Den drives som en business, så det er derfor jeg studerer dette. Men det er gøy å kjøre store maskiner også, så jeg håper det blir litt traktorkjøring.

Han kaller håndball og innhøsting to ytterpunkter, men mener det samtidig er likheter. Begge deler er en livsstil.

– Når du velger å bli bonde, da vet du at det ikke blir åtte til fire. Det er 24/7. Som i håndballen jobber du knallhardt for å oppnå noe. Du lærer deg at det ikke har noe å si hvilken dag det er. Må du gjøre noe søndag kveld klokka ni, så gjør du det.

Utlandslaget

På midten av 1990-tallet begynte norske spillere å reise ut av landet. Det handlet om eventyr, sportslige utfordringer og selvfølgelig muligheten til å tjene gode penger på idretten de elsket.

Tallene viser tydelig at stadig færre på landslaget spiller i eliteserien.

I 2001 var 7 av 16 VM-spillere fra eliteserien.

Ti år seinere spilte 7 av 18 VM-gutter i hjemlig liga.

Da de var med i OL for første gang i 2021, spilte bare 1 av 15 i eliteserien.

Hos damene er utviklingen på mange måter enda klarere. Norsk kvinnehåndball har vært i verdenstoppen siden 1986. Det har også klubblagene vært.

Den store gullbølgen startet i 2004.

Da spilte 10 av 16 i eliteserien.

10 år seinere var 8 av 16 hjemlige spillere.

Da det ble OL-gull i 2024 spilte bare 3 av 14 i Norge.

2 av de 14 gulljentene fra Paris-OL spilte i Kristiansand-klubben Vipers. Verdens beste klubblag i flere år, som ikke overlevde og gikk konkurs. Også Larvik kollapset etter at de tronet på toppen i Europa.

Lagene ble best ved å hente dyre spillere, men tross suksessen var det ikke bærekraftig.

– Da er det jo et eller annet som ikke stemmer, sier idrettsforskeren.

Billige «barn»

Bare 13 av 28 klubber i de to eliteseriene har i dag en økonomi som tilfredsstiller kravene til håndballforbundet. Sju er i «rød sone», noe som betyr at økonomistyringen deres har alvorlige mangler.

Den billigste måten å drifte klubbene på, er å hente opp unge talenter tidlig. Forskeren er skeptisk.

– En 16-åring er normalt ikke rusta til å konkurrere mot voksne utøvere, uavhengig av hvor god du er. Det handler både om det fysiske og mentale, sier Bjørndal.

Han mener denne dreiningen kan være direkte skadelig.

– Det er med på å øke omfanget, intensiteten og debuten av alvorlige skader. Gjennom hele puberteten er skaderisikoen vesentlig høyere enn før og etter.

Samtidig kan det slå positivt ut for ungdom som satser.

– Siden de beste reiser til utlandet etter hvert, blir det lettere å slå gjennom i Norge.

Smarte spillere

Norsk Topphåndball (NTH) representerer klubbene i de to øverste divisjonene.

– Jeg tenker snittalderen er et resultat av begrenset økonomi i klubbene, og en stor iver etter å komme ut i arbeidslivet etter at man har fullført utdannelsen, sier NTH-leder Hein Barthold.

Organisasjonen hjelper klubbene med blant annet markedsføring, kommersiell utvikling og kompetanseheving.

– I håndballen, med noen få unntak, er spillerlønningene veldig lave. De er ikke til å leve av alene. Derfor har håndballen i mange år hatt de mest intelligente spillerne, altså veldig utdanna spillere, fordi man spiller håndball samtidig som man tar bachelor og master, sier Barthold.

Han forteller at inntektene til klubbene har økt de siste åra, men at reisekostnader og andre utgifter har skutt i været, som ellers i samfunnet. Derfor strever mange lag med å få endene til å møtes.

– Jeg skulle ønske at flere hadde spilt lenger, men det er ikke et stort problem for ligaen at man ikke er eldre.

Danmark er det første steget ut i Europa for mange norske spillere. Der kan de leve av idretten. Barthold mener det er flere grunner til at det er enklere for danske klubber.

– Vi har færre og dårligere idrettsanlegg enn danskene, og lengre og dyrere reiseveier til kamper. Det er stort sett dårligere rammebetingelser i Norge.

Sønnen Sebastian Barthold har 106 landskamper, og 34-åringen gikk før denne sesongen fra Aalborg til Magdeburg.

– Tror du Sebastian hadde spilt fortsatt, om han ikke hadde kommet seg til Danmark og Tyskland?

– Nei.

Fra maskot til mann

Heidi Løke hadde en litt uvanlig vei til verdenstoppen. En av tidenes beste linjespillere deltok i sitt første mesterskap som 25-åring, og da hadde hun allerede blitt mor.

Hun tok igjen litt i den andre enden, og ga seg på toppnivå først som 42-åring.

Løke var lenge den eneste moren på landslaget, og sønnen Alexander var med på alle mesterskapene. Han kom som regel litt ut i mesterskapet. Her er gjensynsgleden under VM i Kina i 2009 fanget av NTB-fotograf Gorm Kallestad:

Det måtte selvfølgelig bli håndballspiller av ham, og i romjula gikk han fra å være lille Alexander til å bli Alexander den store.

– Jeg tenkte ikke så mye, egentlig. Men jeg så at alle andre tok et skuddpådrag, så jeg bestemte meg bare for å skyte fort. Og det funka, jo.

I Runars cupfinale mot Kolstad var det helt likt etter full tid, og dramaet måtte avgjøres med straffekonkurranse.

Den siste straffen. En 18-åring mot en 39-åring. Alexander Løke Gautestad mot keeperlegenden Andreas Palicka.

Alexander tittet så vidt opp, før han bare banket inn ballen.

Sandefjordingen har ingen ambisjoner om å bidra til et høyere snitt i eliteserien. Målet hans er nemlig å bli utenlandsproff i løpet av et par år. Han tror kombinasjonen av toppidrett og skole eller jobb, er for tøff.

– Jeg tror skolene må ta mer hensyn til elevenes toppidrettsliv. Det kan bli altfor mye når man har fem prøver på én uke, trening hver dag og to kamper, sier Alexander, som tar videregående over fire år.

Han er likevel fast bestemt på å satse hardt på håndballen.

– Kommer du til å spille like lenge som Palicka?

– Jeg håper og tror det. Jeg vil spille så lenge kroppen min tåler det, og jeg håper den holder til jeg er nærmere 40. Jeg har jo noen gener som kanskje kan hjelpe meg litt.

Mindre motivasjon

Gården på Spikkestad er kledd i vinterdrakt, og Kristoffer Raastad-Hoel parkerer den store traktoren.

Som kantspiller hadde han aldri vært bedre enn da han la opp for snaut to år siden. Likevel vokste følelsen gradvis i ham.

– Jeg begynte å tenke litt på hvordan jeg ville at livet mitt skulle se ut. Det var gøy å spille håndball, men var det dét jeg ville holde på med i mange år til? Det ga meg ikke like mye lenger, selv om jeg spilte min beste sesong.

Han kunne kombinert håndball med studier, men er glad han ikke forsøkte det.

– Da hadde jeg mistet alt av studieliv, det som ikke skjer i forelesningssalen.

Han debuterte i eliteserien allerede som 17-åring, og endte dermed med seks sesonger på toppnivå. Det kunne blitt ti til.

– Men man vet jo aldri. Ja, jeg kunne kanskje spilt til jeg ble 35, før kroppen hadde begynt å si fra. Men du skal jo gjerne ha noe å falle tilbake på.

Og han visste det var høyballer og ikke håndballer.

– Med tanke på det jeg skal holde på med, kan jeg ikke være 35 år og så gå inn i drifta. Det ville vært altfor seint.