Forskere oppdaget ny beboelig planet, men det er ingen som har sett den

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Den nye planeten L 98-59 f ligger i en beboelig sone. Det vil si at det kan være flytende vann der.

Dette er en illustrasjon ettersom det ikke finnes noen bilder av planeten. (Skjermdump: NASA)

4. august 2025 ble det meldt om en ny eksoplanet som ligger i en beboelig sone. Det har skapt flere overskrifter verden over, men hva betyr det egentlig at den ligger i en beboelig sone?

– At planeten ligger i en beboelig sone, betyr ikke så mye spesifikt. Definisjonen av en beboelig sone handler om at planeten får så mye lys og varme at det kan være flytende vann der, forklarer Vincent Kofman, forsker ved Senter for planetær beboelighet ved Universitetet i Oslo.

Han forteller videre at det er flere andre kriterier som må være oppfylt for at det skal være flytende vann på en planet.

– Planeten må også ha en atmosfære, men på planeter som likner denne har vi ikke funnet noen atmosfære, sier Kofman.

Den nye planeten kretser rundt en liten og kald sol

Forskeren forklarer at det skyldes at planetsystemet L98-59 kretser rundt en såkalt M-dwarf-sol. Det er en liten og kald sol. 

Det gjør at den beboelige sonen rundt solen også ligger ganske nær selve solen.

– Denne planeten er veldig utsatt for solstormer. Den ligger så nær solen at den blir bombardert med ulike typer stråling. Da klarer ikke planeten å holde på atmosfæren sin, sier Kofman. 

Derfor er det lite sannsynlig at det er flytende vann der.

Planeten er oppdaget, men ingen har sett den

– De tre innerste planetene går i bane rundt solen slik at de passerer mellom oss og solen sin. Det gjør ikke de to ytterste. De har en bane som går litt skrått, slik at de aldri går mellom oss og solen. Da er det ikke mulig for oss å se dem, sier Kofman.

Likevel mener forskerne at det er to planeter til der. Hvorav den ene ligger i den beboelige sonen. De to ytterste planetene er funnet med en metode som baserer seg på bevegelsene til de innerste planetene.

– Metoden de har brukt for å påvise den er veldig spennende, sier Kofman.

Månene dytter på hverandre

Ved å studere energioverføringer mellom månene til Jupiter er det mulig å modellere banene til månene. Denne typen modeller kan også brukes til å finne planeter.

– Denne planeten er veldig utsatt for solstormer. Den ligger så nær solen at den blir bombardert med ulike typer stråling, sier forsker Vincent Kofman. (Foto: Elina Melteig)

– Når månene passerer hverandre, kan den ene få mer fart, mer energi, fra den andre. Den vil da få mindre energi. Ved å studere små nyanser i banene kan vi lage modeller av dette, sier forskeren. 

Dette er også gjort for planetsystemet L98-59. Ved å observere små forskyvninger i bevegelsene til de innerste planetene kan man si at det må være flere andre planeter i bane rundt den samme stjernen.

Kanskje vi kan få se den på sikt ...

Han forteller videre at det likevel er andre teknikker som kan gjøre det mulig å se disse planetene på sikt, hvis de har den riktige vinkelen.

– Det er ulike teknikker vi kan bruke. Det er mulig å se på lyset planeten reflekterer. For at vi skal kunne gjøre det, må planeten ha den riktige vinkelen. Så må vi blokkere lyset fra solen fordi det blir for sterkt sammenlignet med det svake lyset fra planeten.

Han forteller at lyset en planet reflekterer også kan fortelle oss noe annet.

– Vi bruker dette til å studere planetenes atmosfære. Planeter med tykk atmosfære er ofte enklere å se. Tykk atmosfære gjør at det er mer skyer, som reflekterer mye lys. Jorden har flytende vann, og havet absorberer mye lys. Vi er mest interesserte i å se etter planeter med flytende vann, noe av det som er vanskeligst å se, dessverre.

Kofman forteller at det i skrivende stund blir bygget et nytt teleskop: The Extremely Large Telescope (ELT). Det er forventet at det skal levere de første vitenskapelige bildene i desember 2030. 

Dette teleskopet er 39 meter i diameter og kan fange opp svakt lys, slik som refleksjonen fra en planet. NASA har også planer om å bygge et større teleskop: The Habitable World Observatory.

Hva kan vi lære av å studere andre planetsystemer?

– Vi kan lære mye av å se på disse planetsystemene. Vi kan for eksempel se på forskjeller og likheter mellom dette systemet og vårt eget, sier Kofman.

I vårt solsystem er det fire jordliknende planeter: Merkur har ingen atmosfære, Venus har en veldig tykk atmosfære, Jorden har medium atmosfære, og Mars har veldig tynn atmosfære.

– Disse planetene er søsken og har vokst opp under de samme forholdene. Likevel har de endt opp veldig forskjellig. Da er det interessant å se om vi kan se liknende mønstre i andre planetsystemer. Spesielt i planetsystemer som har flere jordliknende planter, sier Kofman.

Hvorfor ender for eksempel en planet opp som Jorden og en annen som Mars, spør forskeren seg.

– Når vi ser på systemer som L98-59 gir det oss perspektiver på hvordan og hvorfor vårt eget solsystem har endt opp som det har gjort. Det er et bakteppe for vår egen eksistens, sier han.

Referanse:

Charles Cadieux mfl.: Detailed Architecture of the L 98-59 System and Confirmation of a Fifth Planet in the Habitable Zone. Arxiv Astrophysics, 2025.  Doi.org/10.48550/arXiv.2507.09343