– Før var dette det totale mareritt

1 month ago 13

Kortversjonen

Karl Ove Knausgård skaper storm under boklansering i Tyskland.
Leipzigs bokmesse samlet nærmere 300.000, hvor Norge er hovedland.
Maja Lunde og Knausgård fikk massiv oppmerksomhet.
Knausgård signerte Lunde-bøker etter at hans egne tok slutt.
Knausgård hyller Dag Solstad i forbindelse med hans bortgang – og sier han kjenner det på kroppen hvor viktig han var.

– Det føles som å gå inn i noe helt annet, det er det helt motsatte av mitt vanlige fredelige og stille liv, sier Knausgård til VG om all oppstandelsen.

– Jeg oppsøker det aldri, men jeg må jo. Og hva skal man si: Det er utrolig kjekt?

Før grudde han seg så mye at han holdt på å kaste opp før intervjuer og opptredener. Mer om det litt senere.

For la oss ta dere med til Leipzig: Her foregår det denne uken en bokmesse som samler nærmere 300.000 publikummere og rundt 3000 journalister. Norge er årets hovedland – og det er 50 norske forfattere i byen.

Flere av dem har satt avtrykk: Vigdis Hjorth, Maja Lunde, Tore Renberg, Trude Teige og Johan Harstad.

Og på absolutt alles lepper: Karl Ove Knausgård.

– Han har virkelig en top standing, og det er helt spesielt å se hvor lange køer det er overalt han kommer. Og for meg er det mest interessante å se miksen av folk han tiltrekker seg: Det er både unge og gamle, kvinner og menn, sier den anerkjente forleggeren og redaktøren Regina Kammerer – som har representert Knausgård siden starten.

– Det er alltid en begivenhet når Karl Ove Knausgård kommer med en ny roman, sier Kammerer til VG.

VG var med da han lanserte «Nattskolen», den fjerde boken i «Morgenstjernen»-serien, på tysk denne uken – og vi spurte ham:

– Det er flere norske forfattere som selger mer enn deg i Tyskland, men likevel er det ditt navn alle nevner som nummer 1?

– Ja? sier han lett spørrende, men fortsetter:

– Det er jo «Min kamp» som er årsaken til det, det er den folk fortsatt tenker på, sier Knausgård om seksbindsverket som gjorde ham til internasjonal forfatterstjerne.

En ting er å sitte hjemme i Norge og skrive om suksessen til norske forfattere i utlandet, om visstnok lange køer og kaos på boksigneringer.

Noe annet er å se det med egne øyne – for dette er mye større enn det folk tror.

Kaoset på den norske standen på bokmessen da Maja Lunde og Karl Ove Knausgård skulle bokbades og signere bøker torsdag formiddag, var totalt.

Det nådde kanskje et høydepunk da Knausgård endte opp med å signere Maja Lunde-bøker fordi de gikk tom for «Nattskolen» – til mye latter fra de to forfatterne.

Senere kunne Maja Lundes agent melde om at alle de utstilte eksemplarene av hennes bok «Lukkertid» ble stjålet fra hyllene på den norske bokmesse-standen – og at førsteopplaget er helt utsolgt.

Selv klarte undertegnede så vidt å få øye på Knausgårds sølvhvite hår i mengden. Noen snublet, et kamera gikk i bakken. Folk ville ha signatur – og:

Hvorfor står Jan Åge Fjørtoft midt i kaoset med en Frankfurt-fotballtrøye med Knausgård og nr. 7 på ryggen?

Mens kulturminister Lubna Jaffery utbryter under en fotoseanse med forfatterne:

– Ja, men, tenk at vi alle skal dø, at vi en gang ikke skal være mer!

Tenk, tenk! Å lese om udødeligheten Maja Lunde og Karl Ove Knausgård på hver sin måte beskriver i «Lukkertid» og «Morgenstjernen»-serien får deg til å sette pris på dødeligheten.

– Bøker er også et sted du kan være en annen, og det kan være veldig fint å miste seg selv litt, særlig om du er meg, sier Knausgård fra scenen på byens store teater, Schauspiel Leizig, senere på kvelden.

– Hvordan takler du å være så omsvermet, blir du ukomfortabel?

– Ikke nå lenger. Nå kan jeg si at det er gøy når det er fullsatt sal. Det kan hende det går dårlig, men jeg er positivt innstilt likevel, sier Knausgård til VG.

Denne positive innstillingen er ny.

– Før var dette det totale mareritt. Jeg var kjempenervøs foran intervjuer, hadde vondt i magen i flere dager – og holdt på å kaste opp, sier han og forteller om første gangen han møtte sin tyske forlegger.

Han hadde akkurat blitt solgt til utlandet for første gang – og møtte Regina Kammerer på restaurant i Stockholm:

– Men jeg sa absolutt ingenting. Jeg husker hun spurte meg om noe, men istedenfor å svare, så bare kikket jeg ut av vinduet og liksom ventet på at det skulle gå over, sier han.

– Så hun måtte holde det i gang, hun snakket hele tiden – og vi syntes begge det var rart.

– Har dere snakket om det siden?

– Hehe, ja, hver eneste gang vi møtes, ler Knausgård og legger til:

– Men jeg snakket jo heller ikke i intervjuer. Jeg sa rett og slett nesten ingenting, sier han.

– Kanskje litt sånn som nå, men det er fordi jeg må passe meg litt – så jeg ikke sier for mye, ler han.

For konsekvensene av å skrive om sitt eget liv og utlevere familien i seksbindsverket «Min kamp» er fortsatt store. Til VG har han tidligere sagt at han har ingen kontakt med sin fars familie.

Om livet i London sier han:

– Jeg har falt veldig til ro. Og jeg liker godt å være nordmann utenfor Norge. Jeg liker også å være norsk forfatter utenfor Norge. Jeg følger veldig godt med, mener jeg selv. Jeg leser norske aviser og får med meg alt som skjer.

Han har ingen tanker om å flytte tilbake til Norge, men på tirsdag flys han inn til Dag Solstads bisettelse for å holde tale.

– Jeg kunne jo ikke si nei til det. Jeg er en leser av Dag Solstad, og jeg skal snakke på vegne av leserne. Og om bøkene hans.

Han mener det er veldig lystfullt å lese Dag Solstad.

– Nesten uansett hvor mørkt det er, så er det likevel lystbetont og lystpreget. Og så var han kompromissløs på litteraturens vegne, og det gjør at han var så utrolig viktig for alle norske forfattere og lesere, sier han og tar sats:

– Så jeg må på en eller annen måte få sagt det. På en ordentlig måte. Det MÅ sies.

– Forlaget fortalte at Dag Solstad også leste alt av deg med store interesse og fascinasjon, visste du dette?

– Jeg har ikke snakket med ham om det, men hørte det fra forlaget. Det er jo kjempehyggelig å høre, sier Knausgård.

Han husker godt første møte med Solstad. Han hadde akkurat blitt forfatter på Oktober forlag – og forlegger Geir Berdahl ville at de to forfatterne skulle møtes.

– Geir Berdahl sa: «Karl Ove, du må treffe Dag Solstad» og «Dag Solstad, du må treffe Karl Ove». Så gikk vi og røykte, og jeg kan ikke huske at vi sa noen ting.

– Det ble bare helt stille, smiler han ved minnet om nok et taust møte.

Knausgård mener det nå etter Solstads død virkelig synes hvor viktig han var.

– Jeg visste jo hvor viktig han var, men plutselig kjente jeg det på kroppen. Og så ser man det på alle reaksjonene og alt det som er skrevet om ham etterpå.

Selv opplever han å kjenne at egne romaner faktisk betyr noe – når han er på slike arrangement som her i Leipzig.

– For eksempel da min forrige bok, «Ulvene fra evighetens tid» ble lansert i Tyskland, så var det som om boken ble tydelig for meg under sånn intervjuseanse med masse publikum. Plutselig fantes den, sier han og forklarer:

– For når jeg sitter og skriver, så er det liksom ikke noe. Det er bare noe jeg skriver, men når noen løfter det frem og peker på det, ja, så dannes det et eller annet større.

Men foran et fullsatt teater torsdag kveld, kom det frem at han faktisk ikke setter litteratur høyest av kunstartene.

– Først kunst, altså maleriet, så musikk – og så litteratur på tredjeplass, sa Knausgård.

– Jeg beundrer kunstnere fordi et maleri kan treffe meg så rett i hjertet. Det kan gi meg eksistensiell glede. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men det føles ut som om det å skrive er veldig «powerless» sammenlignet med et godt maleri.

Men så tar han seg i det:

– Det er selvsagt noe litteratur som kan gjøre det samme. Thomas Manns «Trolldomsfjellet», for eksempel, den fanger hele verden, sier Knausgård – til stor applaus fra de 500 tyskerne i salen.

Da VG møter Knausgård over en svart kaffe på takterrassen hotellet de fleste norske forfatterne er innkvartert på, gir solnedgangen oss litt magiske Morgenstjerne-vibber over byen Mefistofeles (djevelen) tar med Faust til i Goethes stykke.

Nå er Knausgård i byen med bokserien sin der også djevelen lurer i bakgrunnen hele tiden – og hjemme i Norge venter vi på bind 6.

– Jeg må komme meg hjem for å skrive roman, jeg skal rase gjennom den. Jeg må jo det for det er allerede nesten april.

– For boken MÅ komme ut til høsten?

– Ja, det er min måte å få skrevet bøker på å gi ut en bok i året. Målet mitt er å skrive mange bøker, og mens jeg gjør det, så håper jeg at noen av dem blir gode.

– Det er den eneste måten jeg kan skrive på. I begynnelsen gikk det fem år mellom hver bok, og det går bare ikke. Så knakk jeg koden med «Min kamp» med bare å skrive på, og så har jeg fortsatt med det.

Han vet fortsatt ikke hvor mange bind «Morgenstjernen» ender på.

– Jeg skriver til det er slutt. Så får vi se hvor mange bøker det blir. Det kan hende sjette bind blir den siste, men kanskje det blir en til. Jeg aner ikke.

– På en måte er det spennende at du ikke vet, men samtidig som din leser, vil jeg jo gjerne passes litt på – av forfatteren?

– Hehe, ja, det er mye som skal knyttes sammen her. Men sorry: Jeg vet ingenting. Jeg er i big trøbbel.