Før gikk man i terapi for tvangslidelser i årevis. Nå blir de fleste friske på noen dager

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

Hverdagen blir et mareritt for mange som sliter med tvangslidelser. En kortvarig behandlingsform gjør mange friske. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Forsker forklarer hvordan og hvorfor.

Omtrent en prosent av befolkningen har tvangslidelser som er så alvorlige at de sliter med å leve et vanlig liv. Det kan bety at de bruker timevis på vasking og sjekking hver dag. Frykt for at noe forferdelig skal skje, kan også hindre dem i å leve som de vil.

– Det er som å leve i et mareritt, sier psykologiprofessor Bjarne Hansen. 

Han har vært med på å utvikle Bergen 4-day treatment. Det er en internasjonalt anerkjent form for eksponeringsterapi.

Lobotomering og dop

Frem til midten av 1900-tallet trodde man at tvangslidelser var en nevrologisk tilstand som man ikke kunne gjøre noe med.

– Den eneste behandlingen var å dempe atferden ved hjelp av lobotomering eller tung medisinering, forklarer Hansen.

Men i 1966 publiserte den britiske psykologen Victor Meyer en studie om en ny type behandling. Ved å utsette pasientene for det de fryktet mest og samtidig hindre dem i å utføre tvangshandlinger, oppdaget Meyer at 2/3 ble bedre. 

Dette var det første forsøket på eksponeringsterapi.

– For første gang hadde man en behandling mot tvangslidelser som fungerte. Med tradisjonell eksponeringsterapi blir 60-80 prosent bedre. Men selv om slik behandling gir en forbedring, ble veldig få friske nok til å leve det vi kan kalle et normalt liv, sier Hansen.

Selv etter årevis med behandling slet mange pasienter fremdeles med tvangshandlinger. I dag går pasienter over hele verden istedenfor gjennom behandlingsopplegget Bergen 4-day treatment. 

Etter 4 dager blir 60-70 prosent så friske at tvangshandlinger ikke er et problem for dem lenger. Ytterligere 10-15 prosent blir mye bedre.

En tredje forklaring

I følge Hansen har nøkkelen til å utvikle en så effektiv terapiform vært å forstå hvorfor eksponeringsterapi hjelper mot tvangslidelser.

– Man hadde lenge to hovedteorier om hvorfor det virker. Den ene går ut på at det har oppstått forbindelser som gjør at man forbinder noe som er ufarlig med fare. Ved å eksponere seg for det man er redd for, svekker man disse forbindelsene, sier han.

Den andre teorien handler om hvordan man tolker verden rundt seg. Hvis man tror at noe er farlig, blir også man redd. 

– Ut fra en slik logikk vil eksponering hjelpe fordi det lar pasientene teste ut hva som er farlig. Når man erfarer at noe ikke er farlig likevel, kan man slutte å være redd, sier Hansen.

Men da han og kollegene gjennomførte en studie for å undersøke hvilken teori som stemte best, oppdaget de noe overraskende.

– Det var stor forskjell på hvor godt eksponeringen virket, men det handlet ikke om hvilken av de to modellene vi brukte. Det var noe annet som var viktigere.

Gir slipp på prosjektet

Hansen og kollegaene forstod at for at eksponeringsterapien skulle virke, måtte pasientene være villige til å gi opp det han kaller prosjektet deres.

– Alle med tvangslidelser har et prosjekt. Det kan for eksempel være å unngå bakterier og smitte. Da kan en del av behandlingen være å ta på ulike overflater. Men vi oppdaget at det er veldig viktig hvordan eksponeringen foregår. Hvis pasienten prøver å begrense smitten under øvelsene, kan man ikke forvente at kroppen skal endre reaksjonsmønster. Tvert imot bekrefter man bare for seg selv at frykten er berettiget, sier han.

I praksis kan det bety at pasienten berører overflater de er bekymret for, bare med en eller to fingre eller veldig kortvarig for å unngå smitte.

Det å identifisere prosjektet og forstå hva det vil si å gi slipp er en viktig del av Bergen 4-day treatment.

– Det er ikke antallet sesjoner eller dager som er viktig, men måten man trener på. Det ser ut til at nøkkelen ligger i å jobbe med hvordan man regulerer tanker og følelser. Når vi har landet på fire dager, er det for å hjelpe flest mulig med samme behandling. Vi ser at mange kan ta poenget også på kortere tid, sier Hansen.

De siste prosentene

Fremdeles opplever mellom 10 og 15 prosent av pasientene ingen endring etter firedagersbehandlingen. Hansen håper at også disse kan få god hjelp i fremtiden.

– Det er hovedfokuset nå. Vi ser at en del av dem har god effekt av å gjennomføre opplegget to ganger, men det gjelder ikke alle, sier han.

I jakten på en behandling for den siste gruppen undersøker de nå hjernen til pasientene og bruker genetikk og epigenetikk for å finne ut hvorfor behandlingen ikke virker på dem.

– Vi tror at en del av løsningen for denne gruppen vil være mer skreddersøm og individuelle forløp, sier Hansen.

Lær mer om eksponeringsterapi i podcast-episoden her: