For en gjeng amatører

Første bud når man går inn i en forhandling, er å ha en klar exit-strategi. Aldri sett deg i en situasjon der du er presset inn i et hjørne uten å kunne komme ut av det med æren i behold.

De røde og grønne politikerne som de siste uker har forhandlet budsjett, kan umulig ha plukket opp råd på veien av sine langt mer erfarne forhandler-venner i fagbevegelsen.

Men like mye som de mangler en exit-strategi, bærer forhandlingene preg av at de mangler en felles grunnmur.

I dag får den politiske alliansen bak Jonas Gahr Støres regjering selv budsjettkameratene til Erna Solberg til å se proffe og kompetente ut. Rett nok var det mye skrik, skrål og sågar også tårer i mediene. Men et så kaotisk brudd som vi ser i dag, var de aldri nærheten av.

Knapt noen hadde fantasi nok til å tro at det skulle bli brudd i budsjettforhandlingene i år.

Til det var valgseieren for nær, fallhøyden for stor og oljepengene for mange.

Trodde vi.

Men det er flere enn oss kommentatorer som ikke har gjort hjemmeleksa si.

Av dem som er mest unnskyldt, er Miljøpartiet De Grønne. Det er forståelig at en helt ny stortingsgruppe med betydelig hybris vil prøve å sette hardt mot hardt i selve klimasaken med stor S. Utfasing av oljen.

Problemet er at man må ha ligget under en stein, evt. være ihuga klimaentusiast for å i det hele tatt tenke at det er mulig. Ikke bare er det et massivt flertall på Stortinget for å videreføre aktiviteten. Hele norsk økonomi er så innvevd i olje at få vil anse det som forsvarlig å endre politikk i en sen nattetime i budsjettforhandlingene.

MDGs andre problem er den valgkampen som førte dem til rekordresultatet over sperregrensa. Den handlet i all hovedsak om å være garantist for Støre som statsminister, og om å holde Sylvi Listhaug unna.

Og den strategien kom ganske kort tid etter at partiet mente Støre og Solberg var like gode, eller snarere like dårlige, når det kom til klima.

Deres politiske grep var å snakke mer om gulrøtter og billigere kollektivtrafikk, og legge vekk pisk og steile ultimatum om olje.

Derfor ser det nå ut som MDG gjør det motsatte av hva de sa i valgkampen. Fra å ha framstått som Støres grønne heiagjeng, åpner de nå for å felle ham.

Man skal være svært frelst for å tenke at MDG i fortsettelsen er en stabil og forutsigbar samarbeidspartner.

Da er det likevel verre å forstå seg på SV. Etter å ha vært budsjettpartner for Ap og Sp i fire år, krever det betydelig innsikt i SVs indre liv for å skjønne rasjonale bak bruddet. Særlig når partiet Rødt åpenlyst er strålende fornøyd med resultatet.

Utad ser det ut som at SV vaklet da MDG forlot forhandlingene. De er rett nok «lei av å være dørmatte», men mangler en glassklar begrunnelse for hvorfor de ikke kunne støtte budsjettet.

Dette føyer seg inn i rekka av lite strategiske handlinger fra et SV som sliter med å finne rollen sin.

Men Arbeiderpartiet har ingen grunn til å være så høye og mørke som de tilsynelatende er. Det er deres budsjett, og de har også ansvaret for å få det vedtatt. De har åpenbart undervurdert motstanden hos budsjettpartnerne, og tatt partiene på venstresida for gitt. Mye har handlet om å holde Sp i folden.

Kjernen til problemet er at det er gjort særdeles lite forarbeid for å samle de fem røde og grønne partiene på venstresida. En felles erklæring ville neppe vært realistisk, men en felles forståelse av hvor deres grenser går, kunne gjort budsjettprosessen enklere.

I det minste burde de klart å enes om hva budsjettforhandlingene skulle inneholde: Bare penger, som Ap og Sp vil, eller også andre prinsipper, som oljekutt og Israel-boikott, som SV, MDG og Rødt vil.

Den jobben er det bare Ap som kunne gjøre, og det er også de som har sviktet. Det er naturlig også de som må bære belastningen ved at forhandlingene kollapset.

Uansett hvem som må bøye av de neste timene og dagene så er det Ap og Støre som må bære kostnaden ved at trygg styring ble til kaoskameratene.