For en bok! Anmeldelse: Erika Fatland: «Sjøfareren»

1 month ago 16

Mange tenker at 700 sider er for mye. Det gjorde sannelig denne leser også, før start: Det måtte bli for mye, for leksikalt, for oppramsende.

Men slik er overhodet ikke Erika Fatlands nye bok, «Sjøfareren. En reise gjennom Portugals tapte imperium».

For når man først er passasjer hos Fatland, gynger vi med – som på de to store bilfrakteskipene hun selv reiste med, først fra havnebyen Santander i lugar merket 4th Engineer og på nytt skip i Durban merket Junior Officer.

Fatland selv er blitt en senior som forfatter og reisende.

For å nå over hele det portugisiske imperiet reiste hun selvsagt sjøveien, men også med småfly, med båtvrak mellom øyer og oppover elver, med gebrekkelige biler inn i ørkener og bakpå skranglete motorsykler.

BOKANMELDELSE

«Sjøfareren»

Forfatter: Erika Fatland

Sjanger: Sakprosa

Forlag: Kagge

Sider: 706

Pris: 479 kr

Hun får brannsår og betennelser, mangler mat, drikke og overnatting.

Hun gyver fryktløst på, skaffer seg fiksere, sjåfører og tolker – som alene er et fargerikt persongalleri. Hun krangler seg inn i diamantbyen Dundo, besøker utallige portugisiske fort og festningsverk langs afrikanske og asiatiske kyster, besøker museer, snakker med politikere, aktivister og folk flest.

Erika Fatland fikk god hjelp av fikseren og journaliststudenten Vagner Barbosa i Guinea-Bissau. Foto: Erika Fatland

Erika Fatland reiser kronologisk i bokens tekst ved å følge ekspansjonen Portugal gjorde ut i verden, med dyktige sjøfarere:

Fra portugisernes gradvise erobring og landhugg langs Afrikas vestkyst, rundt Kapp det gode håp, møtet med farlige og ukjente havstrømmer, til Afrikas østkyst og videre inn i Det indiske hav og til nye øyer og land.

Boken har fine kart med fakta foran hvert nytt sted hun besøker, fotografier fra reisene – og bakerst en nyttig tidslinje.

Teksten veksler mellom samtidserobreren Fatland i dag og fortellinger fra hundreår tilbake.

Det er en bok som er morsom å lese og hvor du lærer noe hele tiden. Dette er velskrevet sakprosa av en velopplagt og særdeles observant Fatland som under researchen har reist til 29 land, 20 av dem nevnt i boken.

Det er blodige erobringer og en brutalitet bak fremveksten av koloniriket Portugal: utallige ekspedisjoner med karaveller og andre skip. Det var korstog til sjøs, skriver Fatland, i Henrik Sjøfarerens kjølvann.

Her kan du lese om kjente og ukjente, blant annet Columbus, Vasco da Gama, brødrene Dias og Cabral.

Kartet over Gamas sjøreise i 1498 der han fant sjøveien til India, ble voktet som en statshemmelighet i Portugal.

Men det kostet menneskeliv. Skip sank, besetninger døde i forlis, i kamp, av sykdom. Mellom 1500 og 1800 døde to millioner sjøfolk av skjørbuk. Men fikk de i seg den livgivende appelsinen med C-vitaminer, kunne de friskne til.

Behandlingen av mennesker der portugiserne erobret var grufull.

Mellom 1514 og 1867 ble over 12 millioner slaver sendt i lenker over Atlanterhavet. Portugiserne sto for halvparten av denne transatlantiske slavehandelen.

Fatlands møte med menn og kvinner sitter.

Som besøket i den lille landsbyen Hupa i Angola, der sanfolket – de berømte buskmennene – bor i telt som i en flyktningleir. Fatland spør med tolk om hvordan folk har hatt det, før og nå. De svarer at de frøs og sultet før, men har det bra nå, men snakker de fritt? Neppe mener fikseren, det var myndighetspersoner som fulgte med.

Angolas eldste museum har hatt verdens største samling etter Chokwe-folket. Nå er museet robbet, men antropologen Fatland skildrer maskeavdelingen med glød. Men skriver også resignert: «De afrikanske stråhyttene kommer snart til å være en kuriositet, noe som hører hjemme på etnografiske museer.

Fatland har utgitt flere reiseskildringer som har gått i høye opplag, «Sovjetistan» (2014), «Grensen» (2017) og «Høyt» (2020) – og i «Sjøfareren» makter hun igjen å gripe leseren.

Mon ikke Erika Fatland har levert sin aller beste reisebok.

Jeg ser allerede for meg hvordan en forfatter som henne kan gå inn i andre imperier. Venter!