Fødselsparadokset

Der jeg vokste opp, er lang vei til sykehuset en del av livet. Rier og fødsler i ambulanse er ikke helt uvanlig. Den lokale fødestua led for mange tiår siden samme skjebne som svært mange andre norske fødestuer som er blitt nedlagt.

Det var for så vidt et godt stykke reisevei dit også. Før den tid var det vanlig å føde hjemme, med god hjelp av distriktsjordmødrene.

Fra nyvinning til nedleggelse

På 70-tallet var det 60 fødestuer i Norge. I dag er det kun en håndfull igjen. Mange fødetilbud er sentralisert.

Selv om avstandene økte, er dette en beslutning som også er blitt møtt med lettelse. For noen ble jordmorstyrt fødestue uansett en falsk trygghet. En god del kunne ikke føde der på grunn av antatt risiko.

Mange kvinner valgte selv bort den lokale fødestua fordi moderne tilbud, som smertelindring og større trygghet, ble viktigere enn nærhet.

Det pekes på som hovedårsaken til at fødselstallene falt på mange fødestuer.

Og selvsagt finnes det eksempler på fødsler som gikk galt, fordi man manglet tilgang på mer spesialisert medisinsk utstyr og kompetanse.

For ordens skyld. Det er en del av livet at feil og uhell skjer, på store sykehus så vel som små fødestuer. Det er heller aldri mulig å forsikre seg 100 prosent på forhånd om at en fødsel vil være normal.

Å få barn har til alle tider vært noe av det mest risikable kvinner har utsatt seg for, selv om det er en helt annen og tryggere virkelighet i dag.

I skyggen av fakkeltogene

Fødedebattene er alltid de mest opprivende i helsevesenet. De lengste fakkeltogene og de sterkeste følelsene handler om å bevare fødetilbud. Bunadsgeriljaen ble et eget fenomen. I slike debatter står gjerne faglige hensyn mot lokalbefolkningens ønsker.

Der sykehusledelsen gjerne argumenterer med kvalitet og faglig ansvarlig bemanning, ønsker man lokalt nærhet og kortest mulig reisevei. Fagfolk vil si at antall fødsler og kvalitet henger sammen. Både hvordan man bruker ressurser og hvor mye trening man får i jobben.

At nyttårsbarnet fødes i april er ikke bare noe som sies, det er en realitet.

I skyggen av bunadsgerilja og fakkeltog, har det vokst fram et ønske om føde hjemme. For de aller fleste er det med jordmor til stede, men det finnes også dem som ønsker en uassistert fødsel, kjent som fri fødsel.

Magi, styrke og urkraft

Argumentene for hjemmefødsel er ikke alltid lette å gripe. For mange handler det om mest mulig naturlig fødsel. Ofte knyttes det til mer diffuse begreper som kvinners urkraft og styrke.

I sosiale medier hvor dette fremmes som et ideal, brukes det hyppig ord som magisk, styrkende og helbredende. Det snakkes mye om å eie sin egen kropp og fødsel. Noen kan ha dårlige erfaringer med sykehus og helsevesenet.

På hjemmesiden til tilbydere av jordmorassisterte hjemmefødsler står det også at det er tryggere omgivelser og at dette utløser gunstige hormoner. De hevder også at hjemmefødsel med jordmor er trygt for friske kvinner og at det er sjeldnere komplikasjoner.

Sammenligningen er uansett krevende. Det store flertallet av fødsler skjer på sykehus.

De fleste tenker nok at en fødsel er smertefull og krevende nok. Her er det bare å si ja takk til det man kan få av ekspertise og hjelpemidler. Magisk er det uansett å få den nyfødte i armene, selv om ikke alt før oppleves like styrkende og instagramvennlig.

Uansett er svangerskap og fødsler noe av det mest personlige og emosjonelle vi opplever i livet.

En Pandoras eske med paradokser

Både den oppmerksomheten fenomenet får, og de tragiske eksemplene på fødsler som ender galt, har åpnet en debatt.

Fenomenet hjemmefødsler er lite, men økende, ifølge Helsetilsynet. Helsedirektoratet advarer sterkt mot uassisterte hjemmefødsler.

Det er ikke ulovlig å velge bort sykehus eller helsehjelp. Det som skiller en fødsel fra annen helsehjelp, er at man i prinsippet også har ansvar for et annet menneske. Det har for så vidt den gravide gjennom hele svangerskapet.

Noen, som kjendislegen Kaveh Rashidi, har tatt til orde for forby uassistert hjemmefødsel. Tidligere helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) støtter Rashidis kronikk og kaller det «verdens største luksusproblem».

Andre, som Frp-leder Sylvi Listhaug, bruker sin egen dramatiske fødselshistorie til å advare mot å romantisere hjemmefødsler.

Atter andre, som SVs nestleder Marian Hussein, vil gjøre det gratis å føde hjemme med jordmor. Hun mener det offentlige må legge til rette for et større mangfold. I dag tilbys dette privat, til en prislapp rundt 30 000 kroner.

Hun frykter at useriøse aktører kan utnytte kvinners ønsker om å føde hjemme. I Danmark er for øvrig hjemmefødsler langt mer utbredt, og finansiert av det offentlige.

Man kan spørre seg hvordan denne debatten fortoner seg for de utallige små og store lokalsamfunn som har kjempet for sykehustilbudet sitt. De fleste fødetilbud legges ikke ned av mangel på penger, men fordi de mangler kvalifiserte jordmødre, gynekologer og pasienter.

Når man i tillegg vet hvor formidable utfordringer helsevesenet vil ha med å skaffe helsepersonell og gi nødvendige tjenester i årene framover, kan man lure på hvordan politikere tør å skape større forventninger til hva staten kan bidra med.

Ikke minst kan man lure på hva våre formødre som måtte føde hjemme ville tenkt om at dagens kvinner som har gratis fødetilbud i verdensklasse faktisk heller vil føde hjemme.