Flyttet mot sin vilje: – Bare toppen av isfjellet

– Dette er bare toppen av isfjellet. Jeg tror at tallene er høyere. Mye høyere, sier generalsekretær Hedvig Ekberg i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU).

Hun ber nå Statens helsetilsyn om å granske ufrivillige flyttinger av utviklingshemmede.

Søndag fortalte VG historien om Marita, som ble flyttet 45 mil fra Herøy til Toten i 2023.

I september skrev VG om Anita, som ble tatt med på en «hyggelig utflukt» fra hjemmet sitt i Siljan i vinter, men hun kom aldri hjem igjen.

I begge sakene mener kommunene at flyttingene var frivillig – foreldrene mener det motsatte.

<-Hedvig Ekberg

Generalsekretær i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)

Spørreundersøkelsen

Med bistand fra NFU og flere andre foreninger har VG sendt ut en spørreundersøkelse til funksjonshemmede og deres pårørende.

Svarene fra spørreundersøkelsen, som VG har laget, reiser spørsmål om det kan ha skjedd langt flere ufrivillige flyttinger enn kommunene selv oppgir.

Totalt har 66 personer svart at de har opplevd ufrivillig flytting siden 2019, enten selv eller som pårørende.

De fleste som har svart på spørreundersøkelsen, oppgir at flyttingen er skjedd uten tvangsvedtak.

VG har bedt dem utdype hva slags begrunnelser de fikk fra kommunene sine:

Kommunenes begrunnelser

Svarene fra kommunene

I tillegg til spørreundersøkelsen til funksjonshemmede og pårørende, har VG tidligere samlet inn tall fra norske kommuner om ufrivillige flyttinger.

275 kommuner oppga at de ikke hadde gjort noen ufrivillige flyttinger siden 2019.

Sveip deg gjennom svarene fra norske kommuner her:

Ord mot ord i 31 kommuner

Men i spørreundersøkelsen VG har gjort blant de funksjonshemmede selv, oppgir 39 av dem å komme fra en kommune som på sin side har avvist ufrivillige flyttinger overfor VG.

Totalt dreier det seg om 31 kommuner, hvor én eller flere innbyggere forteller at de, eller deres pårørende, har opplevd ufrivillig flytting.

Det er viktig å understreke at tallene fra spørreundersøkelsen er basert på den personlige oppfatningen til de som har svart. VG har ikke gått inn enkeltsakene til de som har besvart spørreundersøkelsen.

Anita fra Siljan ble i vinter flyttet fra hjemmet sitt til en bolig drevet av et privat selskap i nabokommunen. Foto: Privat

Nektet for ufrivillig flytting

Unntaket er saken til Anita fra Siljan.

Siljan kommune svarte VG at de ikke hadde hatt noen flyttinger mot brukernes eller familiens vilje.

Anitas foreldre gjorde det senere klart i VG at flyttingen til nabokommunen var imot deres vilje.

<-Monica Holt

Anitas mamma

– Hun har ingen andre enn oss: Hvorfor skulle Anita ønske å flytte inn i en kjeller langt vekk? har moren Monica Holt sagt til VG.

– Vi har forskjellig tolkning. Det er der det ligger, svarte Anitas saksbehandler i kommunen.

– Den vanligste tvangsflyttingen

Hedvig Ekberg i NFU forteller at de får mange henvendelser fra pårørende som forteller om kommuner som legger til grunn at de kan flytte folk hvor de vil.

– De får vedtak om at tjenestene skal leveres på et annet sted enn de bor i dag. Dette er den vanligste norske tvangsflyttingen. Så kan kommunene si at det ikke var med fysisk makt, men de flyttes likevel uten at rettighetene deres blir ivaretatt og uten at de har blitt spurt om hva de vil, sier Ekberg.

Generalsekretæren mener det ikke finnes hjemmel for flyttinger av funksjonshemmede i norske lover.

– Tjenester skal ikke følge bostedet ditt, men deg som person. Det er helt grunnleggende, sier hun.

KS: Ærlig samtale

Gunn Marit Helgesen, leder for kommunesektorens organisasjon (KS), forteller til VG at historiene gjør inntrykk.

<-Gunn Marit Helgesen

Leder for KS

– Det er mennesker som trenger samfunnets hjelp. Vi trenger en ærlig samtale mellom kommuner og brukerorganisasjonene, regjeringen og Stortinget for å finne frem til hvordan vi kan legge til rette for gode tjenester i fremtiden. Kommunene mangler folk, og mangelen vil øke i fremtiden, sier hun.

KS-lederen viser til at det kan være flere grunner til flyttinger og nevner uegnede boliger som ett av dem, samt at kommuner ønsker å gi et tilbud med bedre kvalitet et annet sted – og at det ofte ikke handler om økonomi.

Hun mener at kommunene strekker seg langt for å ivareta retten til medvirkning og muligheten til å velge bosted.

– Men den retten kan ikke være absolutt. Det må kunne forenes med mulighet for å gi tjenester og å kunne skaffe personell, sier Helgesen og understreker at hun forstår at dette er vanskelig for de pårørende.

Fakta om spørreundersøkelsen

VG har fått bistand fra følgende organisasjoner som har sendt ut spørreskjemaet til sine medlemmer per e-post:

• Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)
• Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE)
• Handikappede Barns Foreldreforening (HBF)
• Autismeforeningen

I spørreskjemaet har VG blant annet spurt den funksjonsnedsatte/pårørende om:

• Har du/den du er pårørende til blitt flyttet til et nytt bosted mot egen vilje de siste fem årene (siden 1. januar 2019)?
• Hvilket formelt grunnlag ble brukt for flyttingen (tvangsvedtak eller annen begrunnelse/vedtak)?
• Hvilken begrunnelse ga kommunen for flyttingen (ved annen begrunnelse eller vedtak enn tvangsvedtak)?

VG har også spurt om navn, fødselsår og hjemkommune til den funksjonsnedsatte, slik at vi har kunnet eliminere duplikate svar som er sendt inn på vegne av samme person.

Tips oss

Journalist

Journalist i VGs avdeling for undersøkende journalistikk.

Journalist

Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.