1 day ago
1
Sjelden har et dødsfall utløst større latterkuler. Men når vi nå minnes den fordømte nordlendingen, er det med flirfull takknemlighet for hans berikende bidrag til sinnets munterhet.
For mange er Arthur Arntzen evig forbundet med Oluf. Eller «gamlingen», som Arthur selv kalte ham.
En av de store misforståelser i norsk populærkultur er Oluf som Arthur Arntzens alter ego.
Vel var de to såpass uatskillelige at opphavsmannen forsøkte å ta livet av ham langt flere ganger enn VG forsøkte å avlive Arthur Arntzen.
Les også: Arthur «Oluf» Arntzen er død
Ved en inkurie meldte VG hans dødsfall i 2021. Da avisen beklaget feiltagelsen var responsen fra «avdøde» umiskjennelig Arntzensk:
– VG har beklaga at æ ikkje e dau!
– VG HAR BEKLAGA AT Æ IKKJE E DAU !! Foto: Terje Mortensen / VGMen karakteren Oluf og Arthur Arntzens karakter var det som i dag kalles ikke-kompatible.
Den drikkfeldige døgenikten Oluf var arbeidsjernet og avholdsmannen Arthur Arntzens rake motsetning.
I likhet med Bjørn Sands «Stutum»-figur, ble Oluf mediet Arthur Arntzen kunne bruke til å karikere folkelige vrangforestillinger ved å blåse dem opp til det latterlige.
Og i likhet med Bjørn Sand møtte Arthur Arntzen kritikk fra hold som tok karikaturen bokstavelig.
Det betyr slett ikke at Arthur Arntzens humor manglet et underliggende alvor. Tvert imot var det seriøse, ofte dypt alvorlige underlaget, selve fundamentet for det han holdt på med.
Oluf-skikkelsen oppsto som en revyfigur i ungdomslaget Freidig i Tromsdalen, der tenåringen Arthur baserte karakteren på opplevelser han selv hadde hatt som dreng på en gård i Balsfjord.
I tillegg satt han mang en kveld på Nattkafeen i Tromsø og lyttet til lokale fortellerstemmer, den ene mer kreativ enn den andre.
TOSPANN: Tore Skoglund ble Olufs nye makker etter Håkon Karlsen. Foto: Jon Eeg / NTBI 1964 fikk Oluf selskap av «han Karlsen», daværende distriktssjef i NRK Troms, Håkon Karlsen, og i 15 år opptrådte duoen på scener over hele landet, samt i radio og TV. Plater og bøker ble det også.
På 1980-tallet ble Tore Skoglund hans nye makker, gjerne også sammen med Asle Myrvoll i rollen som Olufs mindre begavede sønn, Lars. Storseilet Emma, Olufs drakoniske hustru, så vi aldri fysisk. Men hun var desto mer til stede i det verbale universet kjent som Raillkattlia.
Ved siste årtusenskifte kåret NRK Nitimes lyttere Arthur Arntzen til århundrets morsomste nordmann. En soleklar seier foran revykongen Leif Juster og den munnrappe trubaduren Øystein Sunde.
TAKK OG PRIS: Som flirosof ble Arthur Arntzen i 1997 tildelt Folkehelseprisen. Foto: Jon Eeg / NTBEtter at Olufs adelsmerke, skinnlua, var lagt vekk, og «gamlingen» endelig pensjonert, fortsatte Arthur Arntzen sitt virke som flirosof – en nyopprettet akademisk stilling i flirologi ved Universitetet i Tromsø, spesialsydd for den nordnorske humoristen.
Han var mannen med knapt fullført folkeskole som ble professor, og som fortsatte å bruke folkelige vendinger i akademias tjeneste.
Dermed oppsto forelesningsrekken «Det latterlige alvor», en fargerik belæring om humorens betydning i hverdagslivet generelt og for ham spesielt.
Selv om noen akademikere, som vanlig, mente Arthur Arntzens lek med nordnorsk mytologi grenset til det selvhøytidelige, tok han folket med storm. Som vanlig.
Beveget fortalte han om foreldrene, om faren som møtte sin mer enn alminnelig tilmålte motgang med taushet og bitterhet, og om moren, som hadde den stikk motsatte tilnærming til livet:
«Når alt var som jævligst for ho mamma, og det ikkje kunne bli stort verre, ja da satte ho sæ ned, kjærringa, og flirte så ho pessa sæ ut ...»
Det må ha vært Arthur Arntzen han hadde inni skolten sin, han Hamsun, da han skrev om det «forunderlige nordlandsspråk – ravgalt indtil kunst».
Petter Wessel Zapffe (1899–1990)Latteren har vært en forutsetning for å klare seg nordpå, forklarte Arntzen.
Her måtte man ty til fliret før tungsinnet tok en, en ren og skjær overlevelsesmekanisme og ikke fordi «humor er en trend i tiden», som det het i et Dagblad-sitat som den tidligere Dagbladet-journalisten Arntzen gjerne viste til for å eksemplifisere ulikhetene mellom ekte og konstruert vidd.
Arthur Arntzen postulerte tesen om «latteren som gråtens tvillingbror», og brukte ofte eksempler fra Petter Wessel Zapffes testamente, den nordnorske humorbibelen «Vett og uvett».
Der Nord-Norges store filosof disputerte om det tragiske, tok Nord-Norges store flirosof utgangspunkt i det humoristiske.
Konklusjonen var sammenfallende.
DRØMTE OM Å BLI PREST: Arthur Arntzen i Elverhøy kirke i Troms. Foto: Terje Mortensen / VG«Gløgg og godslig og tindrende i sin mangel på boklig flinkhet navigerer han uforferdet blant malplasserte fremmedord og halvglemte bibelsteder og skadeskutte vendinger,» skrev Nils M. Knutsen i forordet til «Vett og uvett».
Den samme uttrykksfulle og herlig ukorrekte munterheten som også var grunnlaget for humoren hos Arthur Arntzen.
Selv om Olufs vokabular kunne indikere noe annet, var Arthur Arntzen en religiøs mann med et avklart forhold til Vårherre.
Ved siden av humoren var gudstroen det som holdt «den fordømte nordlendingen» i vater når livet røynet på, mente han.
Så da forargede søringer hadde sett Oluf på TV og klaget språkbruken inn for Kringkastingsrådet, kunne Arntzen forklare at det nordnorske folkemålet er en legering av tro og bønn i et hardt hverdagsliv:
«I stærk motsetning tel relion, har bainnskap aildri starta kriga. Nei, dæm begyinne som regel med bønn, men einde med bainnskap når ugjerninga e gjort. Ikkje det æ veit har bainnskap laga nokka større baluba i byan og bygden våres heiller, lekså relion. Æ e heilt enig med han Nikolaus når han påstår: – Det kan bli mykkje meir hælvete av å be einn å bainnes.»
Amen, Arthur!
Arthur Arntzen ble 88 flirfulle år.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US)