Filmanmeldelse «The Substance»: Spinnvill feminisme

2 months ago 19

«The Substance»

Med: Demi Moore, Margaret Qualley, Dennis Quaid

Regi: Coralie Fargeat

Premiere på kino fredag 20. september

Kroppshorror / satire. Frankrike/USA/ Storbritannia. 15 år. 2 timer og 20 minutter.

Elisabeth Sparkle (Demi Moore) er en filmstjerne med glansdagene bak seg, som livnærer seg som aerobics-instruktør på TV.

Hun har, i likhet med mange kvinnelige skuespillere i «drømmefabrikken», erfart at telefonen ringer sjeldnere etter at hun fylte 50. Nå vil produsenten for aerobics-showet, Harvey (Dennis Quaid), bytte henne ut på TV også. Få inn noen yngre.

Sparkle har det skjøre egoet til et menneske som er blitt dyrket for sin skjønnhet. Hun hører om et mystisk middel, tittelens the substance, stoffet, omstendelig tilgjengelig på det svarte markedet, som kanskje kan løse problemene hennes.

Hun kvier seg. Men en kveld da hun er langt nede, slår hun nummeret. Noen dager senere sitter hun der med mirakelkuren, som skal gjøre Sparkle til en yngre og «bedre» utgave av seg selv, i fanget. Flott innpakket, som en dyr dings fra Apple. Så er hun på badet, klar for å kjøre den svære sprøyten med den grønne guffen hardt inn i kjøttet.

Hun vet fint lite om hva som venter henne. Bare at det dreier seg om en avansert form for «celledeling». At hun, som er én, skal bli til «to», og at det er viktig – veldig, veldig viktig – at «de to» må ta hensyn til at de er nettopp det: to, og skifte på å være «i live» annenhver uke.

Det svartner for henne, og hun treffer keramikkflisene med et grusomt dump. Så åpner ryggen hennes seg, og ut kommer en fullvoksen Margaret Qualley. 30 år yngre, med glattere hud og fastere pupper og rumpe. Sparkles kropp blir liggende som et slakt på baderomsgulvet.

Det nye vesenet tar navnet Sue. Hun er en skjønnhet, det kan alle se, hun orienterer seg raskt og går straks ut i verden. Det vanker ingen premier for å forutse hva det er som skal skje. Nemlig at Sue tar over den gamle jobben til Elisabeth Sparkle.

Sue blir en sensasjon over natten. «America’s sweetheart», dobbelt populær fordi hun bruker annenhver uke til å «ta seg av moren». Sue har hatt et sultent glimt i øyet fra «fødselen» av, og berømmelsen går henne raskt til hodet. Snart utsetter hun «kroppsbyttet» med Elisabeth i noen timer. Så i flere dager.

Det skal begge betale en høy – og imponerende ekkel – pris for.

«The Substance» er feministisk kroppshorror som bare kunne vært lagd av en kvinne, og – er det fristende å si – trolig bare en fransk kvinne. Nærmere bestemt Coralie Fargeat, kjent for den over-toppen voldelige kvinnehevn-filmen «Revenge» (2017) og kortfilmen «Reality+» (2014), som «The Substance» er en utvidelse av.

Den går langt, lenger en langt, i å påkalle kvalme og bestyrtelse i oss, og hamrer inn sitt sinte poeng: Det der verden gjør med kvinner når de liksom er «over middagshøyden»? Slutt med det!

I likhet med den (franske) filmen som rystet Cannes-festivalen i 2021, «Titane», er den ikke en opplevelse for de sarte. Og slett ikke for oss som frykter kroppens skrøpelighet generelt, og oppkast, blod, fødsler, knallharde slag, sprøytestikk, spiseforstyrrelser, realistiske bilulykker og ekstreme nærbilder av ekle kroppsdeler spesielt.

Det er anakronistisk å anklage en kroppshorrorfilm for å ta det (for) langt. Men Gud, Fargeat tar det langt, over lang tid – nesten to og en halv time – helt inn i den ytterste «Elefantmannen»-misdannelsen og et stykke videre.

Heri ligger filmens eventuelle svakhet, tenker jeg, som imidlertid er litt opp til øyet som ser: Det er umulig å misforstå Fargeats poeng. Men hun gnir det inn, igjen og igjen og igjen. Det er både trettende og inspirerende.

Det er bittert, vilt og vittig, og det banker et hjerte her, bak alle lagene av kroppsvæsker, vold, vemmelse og puss.«The Substance» handler om ensomheten som setter inn når vi blir gjort overflødige.

Moore og Qualley gjør heroiske skuespillerprestasjoner, i roller som krever mye nakenhet og «nedverdigelse». Den eneste mannlige karakteren som betyr noe, Harvey, er selvsagt et grotesk fjols, en klovn, kledd i en serie glinsende antrekk som skriker «midtlivskrise». Men han kommer liksom unna med å bli eldre. Enda så dum han er.

«The Substance» er en drøy dose av et stoff ikke alle vil ønske å innta. Men en kraftfull protest, det skal den ha.