Filmanmeldelse «The Apprentice»: En bølle blir født

«The Apprentice»

Med: Sebastian Stan, Jeremy Strong, Maria Bakalova, Martin Donovan, Charlie Carrick, Catherine McNally

Regi: Ali Abassi

Premiere på kino fredag 18. oktober

Drama/biografi. USA. 15 år. 2 timer og 2 minutter.

Donald Trump (Sebastian Stan) treffer advokaten Roy Cohn (Jeremy Strong) på en privat medlemsklubb tidlig i 1970-årene. Mannen som i 2017 skal bli USAs 45. president, er ung og grønn, overrumplende rund i kantene. Han har overtatt sin far Freds (Martin Donovan) eiendomsutviklings-business.

Cohn er for lengst beryktet, en veteran fra kommunist-heksebrenningene på 1950-tallet. Han sitter i sitt chambre séparée, mørk i øynene, med et hode som er i konstant bevegelse, som på en bokser som er trent til å unngå slag mot ansiktet.

Justisdepartementet er i ferd med å bygge sak mot Trump, for det de mener er diskriminering av fargede leietakere. Cohn kan bistå. Skal ikke en mann, en entreprenør – en amerikansk mann og entreprenør – ha lov til å leie ut egen eiendom til hvem han vil?

Påstått overgrep i den nye Trump-filmen «The Apprentice»:

Cohn blir Trumps sakfører, går til motsøksmål (høres kjent ut?) og oppdrar protesjeen i det vi i dag gjenkjenner som sistnevntes modus operandi:

Punkt 1: Angrip, angrip, angrip! Punkt 2: Benekt alt. Punkt 3: Innrøm aldri nederlag. «Ta mannen, ikke ballen», er mottoet. Verden består av to typer mennesker – drapsmenn og tapere. Du vil ikke være en taper.

VENNSKAP TIL GJENSIDIG NYTTE: Jeremy Strong (til venstre) og Sebastian Stan i «The Apprentice». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Cohn, omgitt av et harem av unge menn, introduserer Trump til makteliten, inkludert mafiaen, og sosieteten, inkludert Andy Warhol. Konservative, men påfugl-aktig dekadente Richard Nixon-dyrkere, kapitalisme-elskende kraft-patrioter med rent okkulte trekk (hei, Roger Stone).

De likte ikke ham. Han likte ikke dem. Men nyttig å være på fornavn.

«EKTESKAP ER ET NULLSUM-SPILL»: Maria Balakova som Ivana Trump og Sebastian Stan som Donald i «The Apprentice». Foto: Nordisk Film Distribusjon

På 1970-tallet var New York City på randen av konkurs. Presidenten Gerald Ford ba byen om å «drop dead» på forsiden av Daily News. Herfra kunne det bare gå to veier: Ned eller opp, opp, opp.

Trump gamblet på det siste, og vant. Da 1980-tallet kom, med billige lån og jappetid, fikk Trump og hans likesinnede anledning til å gjenoppbygge byen i sitt bilde. Hotellbyggene ble høyere. Den italienske marmoren i vestibylene ble tykkere. Speilglass! Det er i dette miljøet filmens andre time utspiller seg.

Cohn og Trumps vennskap til gjensidig nytte varte i 15 år, til læregutten var ferdig utdannet og hadde overgått sin mentor. Før Cohn mistet advokatbevillingen, og døde av det han selv insisterte på at var leverkreft, men som folk rundt ham visste var AIDS, i 1986, hadde Trump, ifølge denne versjonen av fortellingen, rukket å slå hånden av ham.

ENSOM PÅ TOPEN: Sebastian Stan i «The Apprentice». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Innen vi kommer dit har han også vendt ryggen til sin alkoholiserte storebror Freddy (Charlie Carrick), som døde i 1981, og voldtatt sin kone Ivana (Maria Bakalova) på stuegulvet. (Scenen, som er unødvendig stygg, støtter seg på en vitneforklaring som senere ble trukket). Han hadde ydmyket sin far og blitt avhengig av «energipiller». Kvittet seg med siste rest av skam.

På den samme tiden er «The Apprentice», som i den første timen lå an til å bli et mer komplekst psykologisk portrett enn det var grunn til å vente, blitt en filmatisk nidvise. Satiren, overrumplende fredsæl til å begynne med, surner og hardner, filmen blir anekdotisk og sprikende.

Den iransk-danske regissøren Ali Abassi har gitt «The Apprentice» et visuelt uttrykk som minner om amerikansk film og TV i perioden da den utspiller seg. Sekvensene fra 70-tallet er skutt på ekte film. De erstattes av blast analoge NTSC-bilder som dunster kabel-TV da 80-tallet banker på.

KABEL TV-ESTETIKK: Maria Balakova og Sebastian Stan i «The Apprentice». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Den er utmerket spilt. Spesielt av Strong, fra «Succession», som fortsetter kampanjen for å bli sin generasjons mest intense skuespiller.

Men mot slutten blir «The Apprentice» et sketsj-show som gradvis mister injurierende kraft. En dårligere skrevet og svakere utført amerikansk «Makta». 10 år for sent på banen.

Impotent i sitt halvkokte forsøk på å penetrere det sagnomsuste teflon-belegget til mannen den angriper, enn si analysere appellen hans, og glemt lenge før 5. november. En kladd til en bedre film som forhåpentlig kommer, dersom verden står til påske.