Filmanmeldelse «Snøsøsteren»: Slukker julesorgen

2 hours ago 1

«Snøsøsteren»

Med: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid, Ole Steinkjer Øien, Samsaya Sampda Sharma, Bal Advika, Gunnar Eiriksson

Regi: Cecilie A. Mosli

Premiere på Netflix fredag 29. november

Familiefilm / julefilm. Norge. 1 time og 36 minutter.

Stemningen rundt middagsbordet hjemme hos Julian (Mudit Gupta) er blitt trykkende taus.

Storesøster Juni gikk bort i sommer, og foreldrene, spilt av Samsaya Sampda Sharma og Gunnar Eiriksson, sitter fast i en fase av sorgen der det å skyve tragedien under teppet – ikke snakke om den, ikke si navnet til den som døde – er det de tror må til for å komme seg videre.

Lillesøster (Bal Advika) snakker riktignok i vei om både Juni og den forestående julefeiringen. Men hun er for liten til å forstå hva det er som er skjedd. Verre da med Julian, som er 10-12 år, og til alt overmål har fødselsdag på julaften.

Han tar med seg stillheten hvor enn han går. Det går ut over skolegangen, korsangen og bestekompisen John (Ole Steinkjer Øien).

Det er fem dager igjen til jul da Julian er på svømmehallen og ser en skikkelse gjennom vinduet. Hun viser seg å være den sprudlende Hedvig Hansen (Celina Meyer Hovland), en jente på Julians alder. Han har aldri sett henne før. Men hun vil være venner.

Hedvig er rød fra topp til tå og bor i en drøm av en villa, stivpyntet til jul på innsiden og utsiden. Hun er så blid at det at det nesten er noe overnaturlig ved henne.

Julian stusser over at hun alltid er alene hjemme, og at det er ting hun ikke vil snakke om. Selv etter at Julian har fortalt Hedvig sin vonde «hemmelighet».

Og hva med de hvite skøytene i gangen, som liksom råtnet idet Julian rørte ved dem? For ikke å snakke om den gamle mannen med julenisse-skjegg (Jan Sælid) som dukker opp ved villaen med et nøkkelknippe i hånden.

HVEM ER DENNE KAREN?: Jan Sælid i «Snøsøsteren». Foto: Lars Olav Dybvig / Netflix

Det er noe merkelig med Hedvig og huset hun bor i. Men Julian trenger julestemning i kroppen, og den får han ikke hjemme. Der har de ikke en gang tatt frem pynten.

Maja Lundes barnebok, med nydelige illustrasjoner av Lisa Aisato, ble mottatt som en moderne juleklassiker da den kom i 2018.

Den er siden dukket opp som lydbok, selvsagt, og i en hørespill-versjon på NRK. Men merkelig nok ikke som julekalender på TV.

Men nå er i alle fall spillefilmen her, i regi av rutinerte Cecilie A. Mosli (som har vært ute en julenatt før), med et manus klekket ut av Lunde selv, i samarbeid med Siv Rajendram Eliassen.

Det tar litt tid før den slynger seg opp til de mest stormfulle følelses-høydene, og hvorvidt den tar ut det fulle og hele potensialet i forelegget vil sikkert bli diskutert. Publikum har det med å ta sine juleklassikere meget alvorlig.

For en som – som undertegnede – ser og hører historien for første gang, er imidlertid det viktigste at den står støtt på egne bein, og etterlater oss med den høytidsstemningen i brystet som vi strengt tatt fortjener.

For ingen tvil: Snøsøsteren» er i strekk ordentlig trist. En av disse julefortellingene som får sin kraft av å mørbanke oss før den løfter oss. Full Charles Dickens.

Jeg ville ikke plassert åtteåringen alene foran TV-en med den. Barn bør se «Snøsøsteren» sammen med foreldrene. Uavhengig av om de kjenner boken fra før.

Mudit Gupta gjør en finfin figur som gutten med den betong-tunge sorgen i skolesekken. Det er en vrien oppgave å være nedstemt og ulykkelig på film uten å bli tufsete og pjuskete. Gupta behersker den. Når han smiler, er det som om en bør blir løftet fra skuldrene våre.

Meyer Hovland har en mer takknemlig jobb. I hvert fall innledningsvis, da hun får leve ut alle sine Pippi Langstrømpe-drømmer. Men hun slår også elegant over til noe langt mer sårt når vendingene i historien krever det.

Sælid er sedvanlig kraftfull i rollen som den gamle mannen, som har ett og annet til felles med den tilsvarende i en annen, mindre fintfølende julefilm, nemlig «Home Alone» (1990).

Unge Ole Steinkjer Øyen rekker å gjøre inntrykk som den forsiktige John, som sliter med å kjenne igjen kameraten sin.

Spesielt gledelig er det at filmen ikke er blitt til i et lavkostland, slik så mange budsjett-bevisste norske produksjoner blir nå om dagen, men er innspilt i noe vi ser er Norge. Nærmere bestemt Tromsø, i sin koseligste jule-skrud.

Det er vår mørke vinter. Det er våre lys, i våre hus.