Filmanmeldelse «Snehvit»: Stor ståhei for ingenting

6 days ago 7

ER DET VOKALISTEN I NIGHTWISH?: Nei. Det er Gal Gadot som den nonde dronningen i «Snehvit». Foto: Disney

Virkelig ikke noe å gå i kulturkrigen for.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Fredag 21. mars kl. 12:26

«Snehvit»

«Med: Rachel Zegler, Gal Gadot, Emilia Faucher, Andrew Burnap

Regi: Marc Webb

Premiere på kino fredag 21. mars

Eventyr/musikal. USA. 9 år. 1 time og 49 minutter.

Vi skal ikke bruke mye plass på kontroversene som har akkompagnert Disney-konsernets live action-nyinnspilling av den klassiske animasjonsfilmen «Snehvit og de syv dvergene», fra 1937, her.

Den har stort sett gått på det samme, gamle: Er ikke heltinnen blitt for handlekraftig og woke i 2025, hæ?

Mest forsurende har det vært at det at de to hovedrolleinnehaverne tilsynelatende står på hver sin side i Israel/Palestina-konflikten (colombiansk-amerikanske Snehvit, Rachel Ziegler, har tvitret til forsvar for palestinerne, israelske Gal Gadot har – vel, du skjønner).

Noen spaltemil med skandaler er ikke å forakte når en film skal lanseres – ikke engang en film for barn. Men akkurat denne typen kontrovers skulle nok Disney helst vært foruten.

Det er imidlertid langt fra sikkert at det kommer til å gjøre ubotelig skade på bunnlinjen. Målgruppen – jenter fra seks til, typ, 11 – leser ikke aviser, og vil neppe ha registrert støyen. Og Disney er rent faktisk et av de få selskapene i verden som kan selge sand i Sahara.

Fikk du med deg denne?

Lille Snehvit (Emilia Faucher), som nå altså er mindre hvit i ansiktet enn navnet skulle tilsi, vokser opp i et idyllisk jordbrukssamfunn der alle er lykkelige og den kulinariske spesialiteten er eplepai. Hun er datter av en snill dronning og en enda snillere konge, og skal en dag ta over riket og, om mulig, opptre enda snillere overfor sine lykkelige, eplepai-fråtsende undersåtter.

Men skjebnen er ugrei. Dronningen blir syk og dør, kongen blir ensom og desperat, og inn i bildet, hvem vet hvorfra, kommer den onde dronningen (Gadot). Hun ser ut som vokalisten i et finsk symfonisk metalband: Trange svarte klær, røde lepper og store ringer på alle fingre.

Hun innynder seg ved hoffet og tar straks over hele sulamitten. Kongen forsvinner og unge Snehvit, nå spilt av Zegler, blir lukket inn på bakrommet der hun må vaske gulv og bære ved. Årene går, og det er som om kongeriket glemmer at de en gang ble regjert av snille regenter, og at lykke og eplepai fantes.

Du vet strengt tatt hva som skjer etter dette, hva? Snehvit stikker av, gjør seg til venn med alle den søte dyrene i skogen, tar inn hos syv kortvokste menn i et hus der det er meningsløst høyt under taket – og begynner å planlegge en palassrevolusjon fra utsiden.

I dette blir hun oppildnet av en kjekkas ved navn Jonathan (Andrew Burnap), som dessuten viser seg å være rene Snåsamannen. Spoiler alert: Det går bra, veldig bra, til slutt.

Er det noe gøy på veien dit? Det kommer i usedvanlig høy grad an på øynene som ser. Hvis øynene tilhører barn i den nevnte demografien: Ja, helt sikkert. Dersom de tilhører noen andre: Nei, overraskende lite.

Nå skal jeg ile til og si at Zegler er helt OK i tittelrollen. Hun kan synge, er søt som et sukkertøy og har den prektige, litt kjedelige utstrålingen vi forbinder med de aller mest ivrige musikkteater-typene. Hun er, kort sagt, ideell for denne prektige, litt kjedelige rollen.

Gadot, derimot, er overrumplende ikke-fungerende. Hun var skikkelig god én gang, i den første «Wonder Woman»-filmen fra 2017, og klarte i en kort periode å forlede en hel verden til å tro at hun var en ordentlig skuespiller. Har ikke overbevist siden, og flater fullstendig ut her.

Hun kan ikke synge, og beveger seg klønete, i en slik rolle som Angelina Jolie ikke bare ville spilt livskiten ut av, men har spilt livskiten ut av – to ganger (i «Maleficent», 2014 og «Maleficent: Mistress of Evil», 2019).

Ille er det at også at de animerte dvergene – som det må være lov å kalle dverger, all den tid de er skapninger fra folketroen – er så anonyme. Nesten umulige å skille fra hverandre, på ett unntak nær: Minsten, som på engelsk heter Dopey, han med de store ørene og de blå, sørgmodige øynene.

I den 88 år gamle animasjonsfilmen var alle de syv ytterst minneverdige, utstyrt med karakteristika som gjorde dem umiddelbart individuelle. I 2025 blir vi knapt kjent med dem. De ser ut som de er laget av sånn gummi som du blir klebrig på fingrene av å berøre. Og alle eksteriørene i filmen ser falske ut. Fordi de er falske. Innspilt innendørs, foran en grønnskjerm.

Nå glemte jeg rent å nevne at de nye sangene, i det som er en musikal, riktignok med lite dans, er B-vare med kjedelige enderim, rett fra samlebåndet.

«Snehvit» gjør et tappert forsøk på å svinge seg opp til en «Les Misérables»-aktig finale. Det er for lite, for sent.

Ikke den verste Disney live action-nyinnspillingen. Det er Guy Ritchies’ «Aladdin». Men «Snehvit» burde gått rett på Disney+, og er glemt om et halvt år.

Publisert: 21.03.25 kl. 12:26Oppdatert: 21.03.25 kl. 12:26