Filmanmeldelse «Beetlejuice Beetlejuice»: 1980-tallet står opp fra de døde

2 months ago 87

Småtrivelig spøkelsestog.

Morten Ståle Nilsen

fredag 6. september kl. 14:05

«Beetlejuice Beetlejuice»

Med: Michael Keaton, Winona Ryder, Catherine O’Hara, Jenna Ortega, Justin Theroux, Willem Dafoe, Monica Bellucci, Arthur Conti

Regi: Tim Burton

Premiere på kino fredag 6. september

Komedie / eventyr. USA. 12 år. 1 time og 44 minutter.

«Beetlejuice» var i sin tid en liten åpenbaring. Regissøren Tim Burtons andre langfilm var et støvete spøkelsestog, en animasjonsfilm i levende live, stinn av visuelle vitser, scenografisk overskudd, godt humør og vittig filmmusikk (ved Danny Elfman).

I 1988 var det uvanlig at en familiefilm tillot seg å bli så mørk og burlesk. Det hørte med til sjeldenhetene at unge Hollywood-regissører, oppflasket på en næringsfattig diett av monsterfilmer og tegneserier, fikk så store budsjetter til rådighet, til så bisarre prosjekter.

Om man ser «Beetlejuice» igjen etter 36 begivenhetsrike år, slår den en som tam. Koselig, men tam, med sin lune småby-stemning, sine godlynte B-filmreferanser og sine med overlegg amatørmessige praktiske spesialeffekter (pappmasjé-monstre, dukker, oppblåsbare plastdingser, så vidt snurrende hodeskaller).

Men den ga verden Michael Keaton som tittelens tafsete kåtskælk-demon og «bio-eksorsist». Den ga oss Geena Davis og Winona Ryder. For dette er verden takknemlig.

Sukkerstimulerte halloween-unger og evige goth- og emo-kids elsker den tydeligvis fremdeles nok til at en oppfølger kan forsvares, nesten 40 år senere. Davis og Alec Baldwin, det søte ekteparet fra 1988, er ikke med. Men Davis, Ryder, Keaton, Catherine O’Hara og auteuren selv, Tim Burton, er. Elfman likeså.

Delia Deetz’ (O’Hara) ektemann Charles er gått bort. Det samme er kjæresten til datteren Lydia (Ryder), faren til Astrid (Jenna Ortega).

Delia har gått fra å være en mislykket skulptør til bli en mislykket allround multimedial konseptkunstner (av noe slag). Lily har på sin side vokst opp til å bli USAs Lilli Bendriss: Et «medium» som snakker med de døde i et eget program på TV. Showets sleipe produsent, Rory (Justin Theroux), maser om at de må gifte seg.

HAR DE SETT ET SPØKELSE? HØYST TROLIG: Winona Ryder og Justin Theroux i «Beetlejuice Beetlejuice». Foto: Warner Bros. Pictures

Alle møtes igjen, i pittoreske Winter River, for å stede Charles til hvile. Akkurat som sist skal én av karakterene forville seg ned under bakken og inn i etterlivet. (Fremdeles et ålreit sted å være, om det ikke hadde vært for alt byråkratiet).

Akkurat som sist skal Beetleguese (Keaton) tilby sine tjenester for å få smuglet vedkommende tilbake til jordelivet fem fot over igjen. Mot visse motytelser.

Vel. Det skjedde ikke stort i den første filmen heller. Den fløt på sjarmen og innfallene, Keatons energi og Burtons tindrende barnemann-øyne.

Det er igjen blitt plass til et musikal-element eller to, i form av «MacArthur Park» i Donna Summers discoversjon og et uttværet ordspill på TV-showet «Soul Train». Om dét ikke er nok, pøser manuset på med kjente ansikter i underverdenen:

Danny DeVito som vaktmester (i to sekunder). Willem Dafoe som avdød actionhelt (i to minutter). Mest elektrisk: Monica Bellucci som den fatale «sjelesugeren» Delores, som var gift med Beetlegeuse for noen hundre år siden.

Den beste scenen i «Beetlejuice Beetlejuice» kommer tidlig, og er den der Bellucci, hvis kroppsdeler er blitt spredt for alle vinder, setter seg selv sammen igjen ved hjelp av kvinnelist og en stiftemaskin.

Skuespilleren er så vakker at hun kler det dype arret som revner ansiktet. Jeg kan ikke fatte at Burton ikke gjør mer ut av tilstedeværelsen hennes (de er jo til overmål blitt kjærester!). Samme med Dafoes.

Men det er hyggelig å treffe Deetz-ene igjen. Og Keaton, som er mindre slibrig (vi holder ikke på sånn lenger), men fremdeles en komisk nytelse både fysisk og verbalt. Spesialeffektene er av et annet kaliber enn sist. Men fremdeles cheesy når det passer seg sånn.

«Beetlejuice Beetlejuice» er underveldende. Men den er ikke direkte skuffende.