Film­anmeldelse «Materialists»: Romanser og finanser

Kjærlighet uten penger eller penger uten kjærlighet? Lucy trodde hun hadde bestemt seg.

Gledet meg skikkelig til denne. Celine Songs oppfølger til den skjønne debutfilmen «Past Lives» (2023), satt i et interessant miljø:

Matchmaking i de høyere samfunnslag på Manhattan, der Lucy (Dakota Johnson) er en ekteskapsformidler som hjelper vakre og rike mennesker med å finne hverandre.

Hun er et naturtalent i jobben. Arbeidet har så langt resultert i ni giftermål, som vi blir fortalt er en høy suksessrate. Medgangen skyldes kanskje at hun er så klar på hvor hun selv står:

Hun trakter ikke etter kjærlighet som sådan. Mer en forretningsavtale, en deal. I motsetning til mange av klientene sine, går ikke egentlig Lucy rundt og drømmer om å gifte seg. Hun lever i det hun kaller frivillig sølibat, og går kun til alters dersom mannen er rik nok.

Om en slik person ikke skulle manifestere seg, får hun heller dø alene. Det er ingen mellomting. Alt er enkel matematikk.

ET NATURTALENT: Dakota Johnson i «Materialists». Foto: Atsushi Nishijima / SF Studios

Lucy blir invitert i bryllupet til det siste paret hun smidde. Der blir hun plassert ved singel-bordet, hvor også brudgommens bror tar plass.

Harry (Pedro Pascal) er det man i Lucys bransje kaller en «enhjørning». Det vil si et ytterst sjeldent, praktisk talt mytologisk eksemplar av arten mann. Han er kjekk, veltrent og heteroseksuell. Han er rik, har beholdt hårfestet og er tilstrekkelig høy. (Hver centimeter er lik markedsverdi i dette gamet).

Lucy vil gjerne spleise ham med noen, selvsagt. Men Harry er interessert i Lucy. Så viser det seg at den innleide servitøren i cateringselskapet denne kvelden, er John (Chris Evans). Lucys ekskjæreste fra tiden da de var unge og kunne leve på luft og kjærlighet.

John nærer fremdeles en drøm om å bli skuespiller. Det var en drøm de to delte, før Lucy ble lei av å være blakk og lete etter billige parkeringsplasser i en av verdens dyreste storbyer.

Se hvilken norsk film som fikk «Materialists»-stjernene til å juble:

Lucy tenker nok at hun ble voksen, klipte seg og fikk seg jobb, og at John ikke gjorde det. Han er 37 år gammel, men virrer fortsatt rundt som om han var i begynnelsen av 20-årene. Bor fremdeles i kollektiv.

Men kjekk er han jaggu fortsatt. Og selv den forretningsmessige Lucy kan bli nostalgisk når hun en sjelden gang tenker tilbake på da kjærlighet og lidenskap, og det å være tiltrukket av noen, var nok.

Til å begynne med gir «Materialists» oss et guffent innblikk i en verden de fleste av oss vil være glade for at vi ikke lever i, befolket som den er av halvt desperate ensomme mennesker og søkkrike halv-sosiopater.

Alle vil gjenkjenne trekk ved den. Det er lenge siden vi også i uskyldige Norge begynte å snakke om kjærlighet og dating i markeds-terminologi.

MØTER SEG SELV I DROSJEDØREN: Dakota Johnson i «Materialists». Foto: Atsushi Nishijima / SF Studios

Filmen blir imidlertid mer ordinær idet regissør og manusforfatter Song (som selv har en bakgrunn fra matchmaking-bransjen) bestemmer seg for at det hun vil lage, ikke er en klarøyd film om et kaldt og «avklart» menneske, men en romantisk komedie om hvordan gammel kjærlighet ikke ruster.

Lucy får eksistensielle kvaler. Gjenvinner kontakten med noe i seg som hun på et tidspunkt bestemte seg for å undertrykke.

«Materialists» blir sentimental. Og det er ikke bare lett å tro på Lucys forandring fra forretningskvinne til ... noe annet. Hun er et menneske hvis oppførsel i første halvdel er nok til å gi en lyst til å ikke bli forelsket – i noen, noen gang. Så er hun plutselig heltinnen i en romantisk komedie. Det står ikke helt til troende.

ET VARMT GUFS FRA FORTIDEN: Dakota Johnson og Chris Evans i «Materialists». Foto: Atsushi Nishijima / SF Studios

Dette handler i en viss grad om Johnson, som riktignok har den perfekte auraen for rollen: Elegant, vakker, avskrekkende kjølig, høy på pæra, umulig å imponere. Men hun er på dypt vann som skuespiller her, i en film der mye av jobben må gjøres med blikk og øyne, og alt det som ikke blir sagt er like viktig som det som blir.

Jeg liker Johnson. (Ikke alle gjør det, har jeg fått med meg). Men jeg er usikker på om det er så mye der. En mer teknisk begavet skuespiller kunne trolig gjort noe med «Materialists» som hun rett og slett ikke makter.

Likevel. En halvveis vellykket Celine Song-film er bedre enn ingen Celine Song-film. «Materialists» viser nok en gang at vi har med et stort talent å gjøre, og kan anbefales, med forbehold.

Se flere saker fra film- og TV-verdenen: