Filmanmeldelse «Frankenstein»: Traurig tragedie

3 hours ago 4

Monsteret er det beste med denne vakre, men livløse nyinnspillingen av Mary Shelleys klassiske roman.

Den meksikanske regissøren Guillermo del Toro skal ha drømt om å få lage sin versjon av «Frankenstein» siden han så James Whales film, fra 1931, som sneip.

I mellomtiden har han selv laget atskillige som har flørtet med den samme tematikken: Karakterer og kreaturer som ikke helt er mennesker, men aspirerer mot det menneskelige. («Hellboy», 2004; «The Shape of Water», 2017; «Pinocchio», 2022).

Det var grunn til å ha høye forventninger nå som del Toro omsider har fått realisert guttedrømmen. Desto mer forsmedelig, må jeg si, at han i mine øyne ikke helt lykkes.

Filmen åpner, i likhet med Mary Shelleys roman fra 1818, med rammefortellingen om et dansk skip som står fast i isen i Arktis i 1857 (del Toro har forskjøvet handlingen med noen tiår).

En eksplosjon høres, og en desperat mann, Victor Frankenstein (Oscar Isaac), kommer ombord. Han er jaget av «monsteret» han selv har skapt:

Skapningen, spilt av Jacob Elordi, hvis blotte eksistens er ugudelig, og som nå vil hevne seg på den arrogante vitenskapsmannen som brakte ham inn i verden. Skapningen er – om ikke udødelig, så i alle fall uhyre vanskelig å ta livet av.

Den første akten, Victor Frankensteins historie, blir fortalt til de danske sjøfolkene (ved Lars Mikkelsen og Nikolaj Lie Kaas). En trist fortelling om en gutt som mistet sin elskede mor (Mia Goth) tidlig, under en fødsel, og ble strengt oppdratt av en tyrann av en far, spilt av Charles Dance (som kan tyrann).

Som voksen er Victor blitt en beryktet vitenskapsmann i Edinburgh, besatt av ideen om å kunne skape liv uten Guds deltakelse, oppildnet av den industrielle revolusjonens muligheter. Han treffer en rik mesen, våpenhandleren Harlander (Christoph Waltz), som er villig til å finansiere eksperimentene, og har sine egne motiver for å gjøre det.

Som vi vet: En mørk og stormfull natt lykkes Victor Frankenstein. «Monsteret», bundet til et krusifiks i det avsidesliggende slottet, får liv.

Hvorpå Victor Frankenstein blir mer og mer ulik sin omsorgsfulle, tidlig avdøde mor, og mer og mer lik sin sadistisk utålmodige og kravstore far. For han er ingen sympatisk mann, denne «guden». Selv om det i noen korte øyeblikk kan virke som om lillebrorens forlovede, Elizabeth (også Mia Goth, Ødipus-fans!), når frem til noe i ham.

Elizabeth blir imidlertid raskt, og med god grunn, mer fascinert av monsteret. Som ikke er et monster i det hele tatt, men en ulykkelig, barnlig skapning som sakte lærer seg å snakke, og som av hele sitt hjerte ønsker å ta del i verden både følelsesmessig og intellektuelt.

I andre del er det skapningen som er publikums øyne. Han rømmer til skogen, dels fordi han er jaget, men også for gjøre seg kjent med skaperverket han er en besøkende i.

Jeg husker ikke hvor mye spilletid vesenets møte med «Den blinde mannen» la beslag på i James Whales film. Men det var betydelig mindre enn i del Toros, der det samme fordomsfrie menneskemøtet (den blinde spilles av David Bradley) varer og rekker lenge etter at vi har tatt poenget.

HVEM ER HAN BLITT?: Oscar Isaac i «Frankenstein». Foto: Ken Woroner / Netflix

Her er vi ved tendensen som et godt stykke på vei ødela «Frankenstein» for undertegnede: Den er uhyre omstendelig. I lange strekk rett og slett kjedelig.

Noen skrekkfilm i normal forstand er den heller ikke, selv om den fra tid til annen er grøssende ekkel (se oppslagsbildet). Regissøren sikter mot det episke, det tragiske og det romantiske, som er hans hjemmebane, men den ønskede effekten blir vannet ut underveis. Historiefortellingen sitter simpelthen ikke slik den bør.

Sett bort fra en nevekamp med et pakk rasende ulver i skogen, som var så elendig dataanimert at den røsket meg brutalt ut av min egen forestillingsevne, står det ikke på det visuelle: Scenografien er myldrende detaljrik, slik man forventer fra del Toro, og kostymene, som ikke minst kommer Goth til gode, er av overdådig Oscar-kaliber.

Likevel er det noe dødt ved «Frankestein», som også skyldes at den ellers som oftest magnetiske Isaac er irriterende endimensjonal som vitenskapsmannen, at Waltz er kjedelig i sin rolle og at filmen ikke trekker nok veksler på Goth.

Det blir opp til Elordi å gi filmen hjerte og puls. Noe han gjør, om enn på en nesten slitsomt melankolsk måte. Men en imponerende skapning, ingen tvil. Dette må være den første «Frankenstein» som kan ende opp som et sexsymbol, også utenfor goth-miljøene.

Yorgos Lanthimos’ ga oss en langt mer levende og minst like veldesignet variant av «Frankenstein»-arketypen for halvannet år siden, i «Poor Things». del Toros con amore-prosjekt tåler ikke sammenligningen.

Om du likevel skal se den (og det skal du sikkert, ettersom den kommer på Netflix), vil jeg anbefale å ha det følgende i bakhodet for å gjøre opplevelsen mer interessant:

Parallellen mellom Victor Frankenstein, den industrielle revolusjonens dumdristige vidunderlige nye verden-profet, og våre dagers teknologi-oligarker og kunstige intelligens. Fremskrittet er seg selv likt.

Read Entire Article