Fikk meg til å grine. Anmeldelse: Heidi Furre. «Technotika»

Heidi Furres nye roman «Technotika» var ikke anmeldt et eneste sted før den i forrige uke ble nominert til Brageprisen. VGs anmelder mener det er helt riktig etter å ha lest boken. Foto: Julia Naglestad

Heidi Furre skriver kort og intenst om sorg og søskenkjærlighet - og fikk i forrige uke en forfriskende og fortjent nominasjon til Norges mest prestisjetunge bokpris.

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

Tirsdag 5. november kl. 13:13

Mange ble nok overrasket da nominasjonene til Brageprisen i klassen «skjønnlitteratur for voksne» ble offentliggjort i forrige uke.

En rekke bøker som har fått gode kritikker og betydelig oppmerksomhet, glimret med sitt fravær. Ingen Tore Renberg, Karl Ove Knausgård eller Kyrre Andreassen.

Forfriskende, spør du meg.

Blant de nominerte i år finner vi Heidi Furre (f. 1986), som debuterte med kultromanen «Parisersyndromet» i 2013, og stadig finner nye lesere.

Årets bok, med den kryptiske tittelen «Technotika», handler om sorg og søskenkjærlighet.

«Technotika

Forfatter: Heidi Furre

Sjanger: Roman

Forlag: Flamme

Sider: 120

Pris: 429

Den navnløse kvinnelige jeg-fortelleren er student i en by som kan minne om Oslo. Når hun i sommermånedene ikke kan bo i studenthybelen, flytter hun sammen med en venninne til det slitne bokollektiv Technotika et stykke utenfor byen.

Handlingen utspiller seg på to plan. Det ene i nåtid sommeren etter at lillebroren døde. Det andre i fortid under brorens kreftsykdom.

Tidlig i romanen hintes det om naturfenomener som ikke helt rimer med verden akkurat nå. Sandstormer i Norge? Fugler som faller fra himmelen?

Det tok litt tid før jeg forsto at romanen utspiller seg i en nær fremtid. De små forskyvningene underbygger følelsen av fremmedhet, at verden for den som sørger ikke henger på greip.

Den unge hovedpersonen tilbringer sommeren i en rastløs tilstand av savn og sorg. Hun har lenge vært med i en sorggruppe, ser dustete reality på tv, bader, fester, treffer menn på Tinder og blir kjent med Samuel som jobber i kiosken på den døgnåpne bensinstasjonen.

De vet begge hva det vil si å miste noen.

Heidi Furre skriver svært overbevisende om bekmørk sorg:

«Den som er i sorg, ser etter den døde i naturen. Ho lyttar til susing frå grantoppane, ser fånyttes opp på ei uvanleg klar stjerne.»

Jeg-fortellerens skildring av lillebrorens kreftsykdom i den lange fasen hun kaller «mellomlivet», er hjerteskjærende lesning preget av presise observasjoner.

Det er flust av slående formuleringer i denne romanen: «Interiøret såg ut som om ein kommune med dårleg råd hadde blitt trua til å bygge eit spa».

Eller: «Ein kunne merke at du hadde fått høgaste status i helsesystemet, for no fekk du sugerøyr av plast.»

Hovedpersonen er opptatt av det hun kaller «verdsfeilen» – en kritikk av selve eksistensens meningsløshet. Meningstapet hun opplever etter brorens død, tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Jeg setter alltid pris på korte, stramt komponerte romaner som vet hva de vil og ikke sløser med leserens tid. Samtidig fordrer det kompakte formatet at virkemidlene holder hva de lover. Det er mulig Furre burde ha kostet på seg et større spillerom for karakterene og lagt til noen flere sider.

Antydningene om en endret verden i en nært forestående fremtid, får hun ikke nok ut av. Kjærlighetshistorien mellom jeg-fortelleren og Samuel er også en smule uforløst.

På tross av disse innvendingene, må jeg bekjenne: «Technotika» fikk meg til å grine.

Det er langt fra er objektivt kvalitetskriterium, men det sier noe om Furres mesterlige formidling av den intense livserfaringen jeg-fortelleren gjennomgår.

Når hun i tillegg leverer énlinjere som denne, synes jeg hun forsvarer sin plass blant de nominerte til Brageprisen: «Dette er den menneskelege forbanninga. Klare å finne opp penicillin, likevel kuke det til.»