Feelgood fra Oljefondet

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Den nye NRK-serien om Oljefondet gir et folkelig innblikk i vår felles pengebinge. Men på ett punkt mangler den noe vesentlig.

Dette er en kommentar

I den ferske NRK-serien Oljefondet – På innsiden får vi et innblikk i hverdagen til fondet som forvalter våre felles sparepenger.

Det er reality, men ikke Kardashian-reality.

Det er isbading i Oslo sentrum, ikke PT-timer på tennisbanen. Det er buss til Arendal, ikke store svarte SUV-er, og det er stående knekkebrødspising, ikke fancy restaurantlunsjer.

Men like fullt; Oljefondet er verdens største statlige investeringsfond. Det er klart det må lages en bak kulissene-serie.

Her er vi med når Tangen må akseptere at politikerne setter foten ned for hans ønske om å la fondet investere i unoterte selskaper.

Vi er med når han intervjuer Elon Musk gjennom en rekke frustrerende tekniske utfordringer.

Serien er nok ment for den gjennomsnittlige NRK-seeren, ikke E24s kjernelesere. Men den er likevel god underholdning også for de som er finansinteresserte.

Noen husker kanskje filmen «Vikinger mot ulver: slaget om finans» som kom for noen år siden, som også viste Oljefondet fra innsiden. Den gang handlet det om hvordan fondet skulle redde verden.

Denne serien er mer ærlig: Det handler om å tjene mest mulig penger.

Fra filmen husker vi også Vaishali Lara Kathuria, som er tilbake i Oljefondet i New York i tide til å også være med i denne serien. Som seniorrådgiver gir hun et innblikk i hvordan fondet jobber strategisk når store selskaper de investerer i har utfordringer som gjør at det kan settes spørsmålstegn ved om fondet bør være investert der eller ikke.

Med jevne mellomrom får vi også med oss hvordan demonstranter blokkerer inngangen til fondet, med slagord som forlanger at fondet skal selge seg ut av selskaper. Vi er innom Etikkrådet, men det kunne kanskje kommet bedre frem hvordan det er politikerne som i størst grad bestemmer hva fondet får investere i og ikke.

I serien møter vi også aksjeanalytiker Haakon Husøy som gir et innblikk i hvordan man bygger karriere i fondet, og samtidig sjonglerer livet på hjemmebane.

Kathuria og Husøy er det eneste som gir oss små glimt av privatlivet til disse superhodene som jobber i oljefondet.

Bortsett fra en badetur i mørket på bryggen på Tjuvholmen, får vi ikke noe innblikk i Tangens liv når han ikke har sin personlige assistent Grete Starheim eller et kobbel kommunikasjonsfolk rundt seg.

Skulle det vært en ekte binge-worthy-reality hadde det krevd at vi fikk komme inn i stua til Tangen, fått være med i en familiemiddag eller i hvert fall fått vært med på en treningsøkt en tidlig morgen.

Det mest personlige vi får vite gjennom serien her er vel at Tangen mener Hennig Olsen-is er verdens beste og at han av og til tar av seg skoene på kontoret.

Grete Starheim må for øvrig nevnes som vesentlig i forvaltningen av vår felles sparekasse. Hun er Tangens skygge og fremstår som den som får hverdagsmaskineriet til Tangen til å gå rundt.

Serien gir et inntrykk av at Tangen stort sett løper mellom presentasjoner og intervjuer.

Nestleder i oljefondet, Trond Grande og Carine Smith Ihenacho, direktør for eierskap og etterlevelse, er der også, men mer i bakgrunnen.

Det er mye fart; det veksles kjapt mellom kontorene i Oslo, London og New York.

Det er pulserende finans. Det er blinkende skjermer, det er dresser, half-zips og finansvester.

Tangen forventer effektivitet.

Det skal presteres, analyseres og det skal være handling.

De ansatte er alle ganske vinterbleke der de løper rundt i korridorene.

Skal vi være noe kritisk, nevnes det ikke i serien at oljefondet i stor grad er et forholdsvis passivt fond, som investerer ganske likt med markedet.

En seer uten bakgrunnskunnskap kan sitte igjen med et inntrykk av at fondet er ganske så annerledes enn det faktisk er.

Oljefondet har også aktive mandater, interne og eksterne, som driver med aktiv forvaltning. Men stort sett plasseres pengene som kommer inn i børsnoterte aksjer og obligasjoner ut fra en referanseindeks som Finansdepartementet har fastsatt i mandatet til Norges Bank.

For fondets aksjeinvesteringer er det den globale aksjeindeksen FTSE Global All Cap som er utgangspunktet.

Og indeksfond er kjedelig.

Men det er kanskje greit at sparepengene våre forvaltes på en konservativ og uspennende måte.

Da kan vi også tillate oss at sjefen er litt mer fargerik.

Selv om målet hans nå er å bli verdens beste byråkrat.