Farlig politisk nostalgi

SYNDEFALLET? Mange lengter tilbake til tiden før 2016. Her fra da Donald Trump tok over etter Barack Obama. Foto: Pablo Martinez Monsivais / AP / NTB

Det er en nostalgibølge for 2016 på gang.

Dette er en kommentar

På sosiale medier er 2016 hot. BBC beskriver hvordan unge brukere lengter tilbake til det de ser som en mer uskyldig tid.

Nostalgibølger kommer med jevne mellomrom, men de pleier å komme tyve-tredve år etter, ikke ti. Som musikalen Grease (1978) som handlet om 50-tallet, oppsvinget for 70-tallets Abba på 90-tallet og interessen for the naughties – 90-tallet – for et par år siden.

Det er i seg selv et tegn i tiden at til og med nostalgien går raskere enn før. Like slående er at den er drevet frem av noen-og-tyveåringer som var midt i barndommen for ti år siden.

Selv om trenden handler mye om musikk og mote, hviler det også en tung eim av politisk nostalgi over det hele.

Lengselen etter 2016 er en lengsel etter verden av i går, en tid før Brexit-avstemmingen, Donald Trump og en verden som går av hengslene. Det er en følelse som deles av mange, at i det siste tiåret har vi forlatt noe som var kjent og stabilt, og beveget oss inn i ukjent og urolig farvann.

TRANGT. Buksene skulle være trange i 2016. Her sanger Joe Jonas i New York. Foto: KRIS CONNOR / AFP / NTB

Problemet er bare at som i alle nostalgibølger, er ikke bildet av fortiden helt presist.

All nostalgi forskjønner det som var (det var for eksempel ikke noe raseskille i Grease). Når det gjelder mote, musikk og barndom, er ikke det noe stort problem. At vi tror alle julaftener før i tiden hadde snø, er uskyldig.

Politisk nostalgi kan derimot være dumt, i verste fall farlig.

Farlig politisk nostalgi er når vi tror at klokken kan skrus tilbake til et eller annet idealbilde av fortiden. Dypest sett er det den voldsomme kraften i Maga-slagordet Make America Great Again. Gjør Amerika storslått igjen. Det siste, lille ordet er proppfullt av nostalgisk lengsel.

Dum politisk nostalgi er når skjønnmalingen av fortiden gir oss dårligere forståelse for hva som skjer akkurat nå.

GODE, GAMLE DAGER. Vladimir Putin og Marine Le Pen fra 2017. Le Pens parti var nær Kreml og støttet blant annet invasjonen av Krym i 2014. Foto: Mikhail Klimentyev / AP / NTB

Og bare så det er sagt nok en gang: Det skjer ekstremt mye akkurat nå. En stor del av uroen kommer direkte fra mannen som styrer verdens mektigste land. Som Grønland-krisen er et utmerket eksempel på. Alle vet at argumentene om geopolitikk og sikkerhet er sprøyt. Kjernen er at Trump vil ha Grønland og er villig til å true en NATO-alliert for å få det som han vil.

Men 2016-nostalgien kan lett gi inntrykk av at uten Trump, ville verden vært i storform.

Det stemmer ikke. Før 2016 var mange av de trendene som i dag preger politikken, allerede synlige. Den store finanskrisen og resesjonen etter 2008 slo hardt inn i både USA og Europa. Mange mistet troen på 90-tallets økonomiske ideologi. Skyggesidene ved globaliseringen ble tydeligere.

Sprekkene i det internasjonale systemet var åpenbare, likeså at vi var på vei vekk fra perioden hvor USA og Vesten var enerådende. Kinas vekst dukket ikke plutselig opp i 2016, for å si det slik. For ti år siden var det tydelig at Kinas enorme økonomiske vekst også understøttet større politiske ambisjoner.

Ikke minst var det blitt klart at Russland ville utfordre de siste tredve årenes orden i Europa. Allerede i 2014 invaderte landet Krym-halvøya, en del av Ukraina.

Nostalgi kan skygge for realitetene.

De siste månedene har stadig flere snakket om at den verdensorden vi hadde, er blitt borte. Jeg har skrevet om det selv i flere år. Men vi må ikke lulle oss inn i urealistiske forestillinger om hva denne ordenen faktisk var. Snarere enn en orden som sådan, minnet den om filosofen Voltaires beskrivelse av Det hellige romerske imperium som «hverken hellig, romersk eller et imperium».

Når Trump-administrasjonen kidnapper presidenten i Venezuela, høres det ut som om dette er slutten på folkerettes epoke. Men det nye er ikke at USA beveger seg i folkerettens gråsoner. De invaderte Panama i 1989, bombet serberne på 90-tallet og gikk inn i Irak i 2003 – noen ganger med vår støtte. President Obamas mange droneangrep var også på folkerettslig gyngende grunn. Han fikk fredsprisen.

Slikt er lett å glemme i et land som feirer FN-dagen som om organisasjonen var en slags internasjonal Politimester Bastian.

I skrivende stund er det litt under 1100 dager til Donald Trump må forlate Det hvite hus. Kanskje vil det gi litt mindre uro, litt færre unødvendige kriser. Men selv om Trump blir borte, kommer vi ikke tilbake til det nostalgiske bildet av verden før 2016.