Farlig gift: Likevel valgte de fleste gartnere å bruke dem

8 hours ago 4

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - les mer.

Norske gartnere har brukt plantevernmidler i mange tiår. Forskning viser at mange av dem hadde blandede følelser om giftene de brukte.

– Gartnerne opplevde at de kjemiske midlene gjorde arbeidet mer effektivt. De kunne bekjempe ugress, insekter og sopp som skadet avlingene. Men de visste også at midlene var farlige, sier Hilde Kristin Røsstad. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

– Debatten i dag blir ofte for enkel. Mange sier at sprøytemidler er dårlig og økologisk dyrking er bra. Men så enkelt har det ikke vært.

Det sier Hilde Kristin Røsstad. Hun forsvarte nylig doktorgraden sin om norske gartneres erfaring med kjemiske plantevernmidler mellom 1945 og 2021.

Røsstad vokste opp som fjerde generasjon i en gartnerfamilie, men er selv utdannet historiker og lærer. Det var denne kombinasjonen som vekket interessen hennes for sprøytemidlenes nyere historie.

Hilde Kristin Røsstad har intervjuet 44 gartnere mellom 25 og 95 år. Hun har også studert dagbøker, fagblader og arkiver som en del av arbeidet med doktorgraden.

– Etter andre verdenskrig ble landbruket mer spesialisert. For eksempel kunne frukthager tidligere bestå av mange ulike typer frukttrær – utover på 1950-tallet var det mer eller mindre bare én sort epler som stod igjen.

En del av denne utviklingen var økt bruk av kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler.

– I denne perioden ble bruken av slike midler systematisk og nærmest selvsagt , sier hun.

Snakket med 44 gartnere

Røsstad har intervjuet 44 gartnere mellom 25 og 95 år. Hun har også studert dagbøker, fagblader og arkiver.

Gartnerne hadde ofte blandede følelser overfor sprøytemidlene. De visste at giften kunne være farlig for dem selv. Likevel valgte de fleste å bruke dem.

– Disse sammensatte følelsene har vært der hele veien. De måtte veie en viss risiko opp mot å kunne leve av å dyrke planter og mat, sier Røsstad.

Hun viser til at hagebruk er svært arbeidskrevende: Hver enkelt plante må passes godt på for at den skal bli av god nok kvalitet til å selges.

– Gartnerne opplevde at de kjemiske midlene gjorde arbeidet mer effektivt. De kunne bekjempe ugress, insekter og sopp som skadet avlingene, sier Røsstad.

DDT i sengen

De eldste gartnerne hun snakket med brukte svært giftige stoffer. Nikotinsulfat, Bladan og Gramoxone var vanlig. Slike midler kunne også drepe mennesker.

– En gartner fortalte om en kollega som døde etter å ha fått i seg Gramoxone. Han følte seg ok til å begynne med, men ble dårligere etter noen timer. Da var det for sent, forteller Røsstad.

På 1960-tallet var holdningen til kjemiske midler annerledes enn i dag. En gartner fortalte om en dame på apoteket som kjøpte insektmiddelet DDT for å pudre sengetøyet.

– Da hun gikk ut døra, hadde apotekeren skøyeraktig spurt om det ikke hadde vært bedre å vaske lakenet. I dag virker absurd. Det viser hvor mye synet på slike giftige stoffer endrer seg, sier Røsstad.

Brukte sansene som varsel

Studien viser hvordan gartnerne brukte sansene sine for å beskytte seg. Lukt var spesielt viktig.

– Sterk, vond lukt var et tegn på fare. Om noen kjente eimen av bladan, som visstnok skal minne om en blanding av hvitløk og råtne egg, på gårdsplassen, visste de at de ikke skulle gå inn i drivhuset.

Mange jobbet uten verneutstyr. De stolte på egne sanser, innøvde bevegelser og sin egen erfaring.

«Det gjaldt bare å ikke få for mye på seg eller i seg», forteller en gartner som Røsstad snakket med.

Flere fortalte om akutte forgiftninger. De kunne bli svimle og kvalme av midler som nikotin og bladan.

Gravide unngikk helst å håndtere plantevernmidler. En historie i avhandlingen handler om tre søsken som kranglet om hvem sin tur det var å gå ut for å sprøyte.

Den ene nektet og de andre insisterte på at det var hennes tur. Til slutt utbrøt hun: «Men jeg er gravid!»

Hun slapp å sprøyte den dagen. Flere gartnere har på lignende vis blitt mer oppmerksomme på hva de potensielt utsatte seg selv og barna sine for gjennom bruk av ulike kjemikalier.

Endret syn over tid

Røsstad fant forskjeller mellom generasjonene. De som startet som gartnere på 1970- og 80-tallet var preget av en tid med økt bevissthet om miljø og sikkerhet.

Bøker som Den tause våren av den amerikanske biologen Rachel Carson hadde gitt en annen forståelse for hvilke konsekvenser kjemisk plantevern kunne ha. Dette var erfaringer gartnerne også hadde gjort seg gjennom arbeidet.

– De yngre bekymret seg mer for langtidseffekter og miljøet. De eldre hadde tenkt mest på de akutte farene som man kunne merke med det samme.

Gradvis ble det også klart at det ikke nødvendigvis var størrelsen på giftdosen som var avgjørende.

– Forskning viste at slike stoffer kan virke over tid. Og når det gjelder noen kjemiske stoffer kan små doser ha større effekt enn store ved at de påvirker hormonsystemet, sier Røsstad.

Røsstad har vokst opp som fjerde generasjon i en gartnerfamilie. Her er hun som barn sammen med bestefaren.

Ønsker en bedre samtale

Røsstad mener forskningen hennes kan være viktig for dagens debatter om kjemiske plantevernmidler.

Hennes arbeid dokumenterer hvor kompleks denne bruken har vært, og hvorfor gartnere har valgt å bruke slike giftige midler.

– Dette er jo ikke bare lokale anekdoter. De knytter sammen det nære og det globale, og viser hvordan kjemikalier som kommer fra et laboratorium i Tyskland eller USA, påvirker både menneskelig erfaring og økosystemer lokalt her i Norge.

Referanse:

Hilde Kristin Røsstad: Handling Pesticides in Horticulture : Norwegian Horticulturists’ Perception of and Praxis with Chemical Plant Protection Products, 1945–2021. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder, 2025.