Får blikk av fremmede: – Er det ditt barn?

– Vi er vant til blikk, men det var vi jo før vi fikk barn også.

Lena Schrøder (31) er stolt mor til en frisk og rask toåring. Hun er lege, hun er plukket ut som astronautkandidat, og hun har skrevet norsk idrettshistorie.

Likevel er hun godt vant med fordommer.

– Du ser at folk tenker veldig på: «Er det ditt barn?».

Schrøder og forloveden Morten Værnes, som også er toppidrettsutøver, er nemlig ikke helt som andre småbarnsforeldre. Begge sitter i rullestol.

– En ting er når du kommer alene i rullestol, så får man litt blikk fordi det skiller seg ut. Og når man kommer to i rullestol sammen, så skiller det seg enda mer ut. Og når man kommer med to i rullestol pluss barnevogn, så er det mange som stusser litt, forklarer Schrøder med et smil.

Tror folk blir overrasket

«Du skal jo være med hjem, skal du ikke det?»

«Ingen matboks?»

«Det er den som står der, ja?»

Barnehagehentingen høres ut som enhver barnehagehenting, men den ser litt annerledes ut.

– Hvordan fungerer hverdagslivet for dere, to stykker som sitter i rullestol og spiller parahockey og har en sønn?

– Det går egentlig veldig greit. Det var noen utfordringer helt i starten, men nå går det egentlig bare på automatikk. Sønnen vår vet ikke om så mye annet, så han er jo vant til at begge sitter i rullestol.

Men for omgivelsene er trioen likevel et blikkfang.

– Jeg tror folk blir litt overrasket, forklarer Schrøder, og forteller om en episode med helsepersonell da Alex var nyfødt og de fortsatt var på sykehus.

– Hun var nok egentlig bare litt uvitende om hvordan det her ville gå, og hvordan vi skulle håndtere det her, og om vi ikke hadde noe hjelp. Men jeg tror vi klarte å berolige henne ganske fort.

Paret måtte gjennom prøverørsbehandling for å bli foreldre, og særlig Schrøder var forberedt på å møte motstand i helsevesenet.

– Altså, de hadde jo hatt muligheten til å sette en stopper hvis de mente at det her var helt uforsvarlig. Det er det ingen som har gjort. Det kan jo godt hende det har blitt diskutert i kulissene, men under hele den prosessen så var det aldri en case, det at vi begge brukte rullestol.

– Vi visste at det kom til å bli sånn

Alex på to år løper med en liten hockeykølle. De to voksne deltar i hver sin rullestol. De løfter ham i været, snur ham opp ned, alle ler.

Schrøder er klar på at hun aldri har latt funksjonsnedsettelsen hindre henne i å leve det livet hun ønsker.

– Det har heller gjort at jeg vil motbevise folk. Og litt meg selv, tror jeg. At jeg har følt et behov for å vise hva jeg kan. Som gjør at jeg har jobba ekstra hardt mot det jeg vil få til, innenfor idrett, innenfor utdanning, jobb og andre ting.

Og det var heller aldri noen tvil om at hun ville bli mor.

– Det har bare vært en selvfølge for oss at vi skal ha barn, sier Schrøder, og fortsetter:

– Vi vet at realiteten er at vi begge bruker stol. Vi ville få barn. Vi visste at det kom til å bli sånn og sånn, og så har vi tatt utfordringene som de har kommet.

Hun får støtte av samboeren:

– Det blir jo noen utfordringer når vi begge sitter i rullestol. Jeg tenker at det meste klarer vi på et eller annet vis, sier Værnes.

– Sta på godt og vondt

Schrøder legger ikke skjul på at det har vært noen utfordringer, særlig da sønnen ikke kunne sitte eller ligge uten støtte, men nå løper og klatrer han opp på fanget.

Dessuten drar begge foreldrene nytte av at de er svært sterke i overkroppen. Det kommer blant annet av en innholdsrik idrettskarriere.

Værnes er landslagsspiller i parahockey. Schrøder har også mange år bak seg på herrelandslaget i samme idrett, og hun skrev historie da hun i 2018 var eneste kvinne i hele Paralympics som deltok i nettopp parahockey.

– Jeg måtte jobbe mye og veldig hardt for det. Det krevde sitt, forklarer Schrøder, som var nødt til å være på nivå med herrene for å få en plass på laget.

Nå er hun en del av Norges kvinnelandslag i parahockey, som er i etableringsfasen.

– Det er jeg veldig gira på å få til. Vi mangler noen få spillere.

Hockeyen har spilt en viktig rolle i 31-åringens liv. Hun ble født med ryggmargsbrokk, og lammelsene hennes kom gradvis.

Da var parahockeymiljøet et fristed fra følelsen av at hun var annerledes.

– Jeg kom i et miljø hvor det var helt normalt å ha lammelser og bruke rullestol. Det skilte seg ikke noe ut, og det var veldig deilig å kjenne på som 15-åring.

I dag er hun takknemlig for at idretten har gitt henne.

– Jeg tror veldig mye av det jeg har fått oppleve, er takket være idretten.

Hun ramser opp møtet med samboeren, ulike verv, et aktivt miljø og gode venner.

– Jeg er nok ganske sta, og det har hjulpet meg mye. Men jeg hadde kanskje ikke stått like hardt på kravene hvis jeg ikke hadde måttet kjempe litt for det jeg trenger og vil, sier hun bestemt.

Samboeren stemmer i:

– Hun er sta på godt og vondt. Stort sett godt. Når hun først setter seg et mål, så gjennomfører hun det. Og fullfører helt inn, uansett hva det er for noe, om det er hockey eller jobb eller opp i verdensrommet.

For nå har nemlig nok en dør blitt åpnet for Schrøder.

«Hva er det jeg har sagt ja til nå?»

I 2022 ble 31-åringen rekruttert inn i Nåva Space, der hun ble spurt om hun hadde lyst til å bli astronautkandidat. Det norske firmaet samarbeider blant annet med Space X, og skal forske på hva den vektløse tilstanden gjør med hjernen til astronauter.

De skal også gjøre kirurgiske inngrep i verdensrommet.

– Det takka jeg ja til med en gang, uten egentlig å ha visst så mye om det. Tanken der er at vi skal prøve å få første astronaut med en funksjonsnedsettelse til verdensrommet, forklarer hun, og legger til:

– Hvis alt går etter planen, og jeg godkjennes medisinsk, så er planen at jeg blir en del av det første crewet til Nåva Space.

Spørsmålet kom da hun var gravid. Da var hun uforberedt på hvordan de sterke morsfølelsene skulle prege henne.

– Jeg begynte å krisemaksimere litt. Jeg tenkte «hva er det jeg har sagt ja til nå? Hva om noe skjer, hva om han blir morsløs?».

Schrøder har hatt mange runder med seg selv, og hver gang er konklusjonen den samme: Hun må dra.

– Og jeg tror ikke jeg kunne leve med meg selv hvis jeg hadde sagt nei.

Nima Shahinian, mannen bak prosjektet, er klar på at det er mange grunner til at Schrøder ble valgt.

– Det er kombinasjonen av at hun er utdannet lege, mentaliteten hennes, og så har hun en eksplosiv, enorm styrke i overkroppen. Styrken gjør at vi tror at ved en nødlanding så skal hun klare å komme seg selv ut av en kapsel, forklarer Shahinian.

Han vektlegger 31-åringens medisinske utdannelse:

– Ja, Lena er jo lege, så det er klart at hun bidrar jo stort til å være lege under denne medisinske prosedyren. Det kan godt hende at den medisinske prosedyren faktisk blir gjort på Lena også, åpner han for.

Romfartseventyret føyer seg inn i rekken av positive innslag i Schrøders liv. Hun tror funksjonsnedsettelsen hennes har æren for mye av det gode i livet.

– Jeg hadde ikke fått oppleve alle tingene jeg har opplevd, hvis ikke det hadde vært for at jeg brukte rullestol.