I dag åpner NHOs årskonferanse, kanskje årets viktigste møteplass for norsk næringsliv. Men mens konferansen er som før, preget av blankpolerte powerpointer og stramme dresser, har det politiske NHO skiftet gir.
Det siste året har vi sett et mer konfronterende og ytterliggående NHO enn på mange år. Ja, så ille har det blitt at LO ikke møter på konferansen.
De to partene, som har skapt det vidunderlige ordet «konfliktpartnerskap» for å beskrive den norske modellen er nå altså mer i konflikt enn i partnerskap.
Det gir grunn til bekymring.
I spørsmålet om formuesskatt er blygselen lagt igjen på kontoret.
I en tid hvor vanlige folk sliter med regningsbunkene og de fleste av oss blir overrasket hver gang vi er på Coop eller Kiwi, så dundrer næringslivsorganisasjonen løs på formuesskatten gjennom betalte annonser, debattinnlegg og konferanser.
NHOs mål er å fjerne hele formuesskatten, ha den bort fullstendig, og på kort sikt fjerne formuesskatten på aksjer og driftsmidler.
Bare det siste betyr et skattekutt på svimlende 17 milliarder, eller tilsvarende hele budsjettet det norske Forsvaret har til soldater og offiserer.
Å fjerne hele formuesskatten er et syn NHO bare deler med Frp, ute på høyre flanke. Slike kutt vil ikke kunne få oppslutning over tid, fordi det vil gjøre noen av Norges aller rikeste til nullskattytere.
Mens andre må ta regningen.
Det nye er ikke at NHO vil ha skattekutt. Det nye er intensiteten, og hvordan organisasjonen løfter formuesskatten til en hovedprioritet blant alle saker som burde være viktig for næringslivet, det være seg kraftpolitikken, handelspolitikken eller kompetansepolitikken.
Det er ikke engang sikkert at formuesskattekutt er et gode for helheten av næringslivet.
Da den borgerlige regjeringen bestilte forskning på hva effektene av formuesskatten, var konklusjonen at denne skatten bidrar til at det skapes flere arbeidsplasser.
Da NHO lanserte en egen rapport om formuesskatt nå før jul fikk den sterk faglig kritikk – eller «ekspertslakt», som Dagens Næringsliv formulerte det.
Å banke løs mot en skatt som har vært del av den norske verktøykassen for omfordeling siden i hvert fall 1800-tallet, er et sterkt signal om at NHO ikke lenger setter kompromissets verdi høyest.
Og ikke nok med det. Også sykelønnsordningen, selve grunnsteinen i det norske velferdssamfunnet, det at du ikke skal bli straffet økonomisk for å være syk er under angrep med orkans styrke.
NHO har åpnet døren ved å si at alle sider ved sykelønnsordningen må stilles spørsmål ved. Selv karensdager, altså at sykelønnen kuttes i allerede fra første sykedag.
Diskusjonen om sykelønnsordningen har i realiteten stått på stedet hvil i flere tiår, men nå har NHO dratt den ut til høyre. Organisasjonen vil ikke lenger frede sykelønn.
Med et historisk sterkt Frp som alliert, samt partiet Venstre, samt sterke krefter i Høyre, som det største fylkeslaget Oslo, er det ikke godt å si hvor saken vil ende.
Konfliktnivået vil bli beinhardt. LO har allerede lovet storstreik om sykelønnskuttene blir noe av.
NHO har alltid visst hvor arbeidstagersiden står, og visst at konflikt er kostbart for norske bedrifter, men har likevel nå lagt seg på en konfrontasjonslinje.
Ikke bare i innhold, men også i form – med lekkasjer fra innsiden av forhandlingsrommet og en strategi om å sette de ulike arbeidstagerorganisasjonene opp mot hverandre.
Les også: Almlid vil ikke svekke sykelønnen uten bredt forlik
Det er påfallende at NHO har inntatt en posisjon hvor Frp blir nærmeste politiske allierte. Slik er det både om sykelønn og formuesskatt.
Gitt dagens meningsmålinger er det kanskje taktisk lurt på kort sikt. Sylvi Listhaug kan bli statsminister.
Når noen av Norges rikeste enkeltpersoner samtidig har gått sammen om å skyfle millioner på millioner inn i de borgerlige partiene, med kampanjer som særlig retter seg mot skattepolitikken, kan det godt være taktikken lykkes.
Men på lengre sikt er samarbeidsmodellen vår uendelig mye mer verdt. Det er den som står på spill. Den har gjort norsk næringsliv til et av verdens mest vellykkede.
NHOs radikale linje risikerer å rokke ved det. Det minner om en bedriftseier som er mer opptatt av kvartalsresultatet enn av neste generasjon.
Det kan virke forlokkende nå. Men det lønner seg ikke på lang sikt.