Et hårreisende forslag

Foto: Frode Hansen / VG / NTB

Hvorfor forslaget om å gi Konkurransetilsynet mer makt bryter med rettsstatens prinsipper

Dette er en kronikk

I et innlegg i E24 støtter Rune Støstad fra Arbeiderpartiet et lovforslag om å gi Konkurransetilsynet «mulighet til å gripe inn i konkurranseproblemer før det er påvist et direkte lovbrudd mot konkurranseloven».

Dette er et hårreisende forslag, som står i fare for å bryte med både et grunnleggende prinsipp om at inngrep krever hjemmel i lov (legalitetsprinsippet) og maktfordelingsprinsippet – prinsipper som danner grunnlaget for vår rettsstat, og som vi er stolte av å oppebære i Norge.

Legalitetsprinsippet er gitt både vide og snevre definisjoner opp gjennom vår rettshistorie, men enkelt fortalt sier prinsippet at staten ikke kan gjøre inngrep i borgernes private sfære uten hjemmel i lov. Med andre ord en rettssikkerhetsgaranti som skal beskytte oss mot vilkårlig maktbruk, og sørge for at det ikke gjøres udemokratiske inngrep mot oss borgere og våre aktiviteter.

Forslaget om å gi Konkurransetilsynet makt til å gripe inn i den private sfære uten at en lovregel er brutt, radbrekker et av de viktigste rettsstatsprinsippene vi har.

Etter det nye forslaget, slik det er presentert av Rune Støstad i artikkelen, kan tilsynet gripe inn når tilsynet selv mener det foreligger «alvorlige konkurranseproblemer». Dette legger opp til en særdeles vid og subjektiv vurdering, som vil kunne medføre at tilsynet får en langt større reell makt enn det vårt folkevalgte lovgivende organ har lagt opp til.

Et muligens enda mer prinsipielt problem er at forslaget kan stride mot maktfordelingsprinsippet, hvor lovgivende, dømmende og utøvende makt er delt.

Montesquieu ville vridd seg i graven om han hadde fått innsyn i et forslag som vil gjøre Konkurransetilsynet til anklager, etterforsker og dommer i samme sak.

Domstolen er en sikkerhetsmekanisme som nettopp skal sørge for at den utøvende makt holder seg innenfor de lover som regjeringen har gitt. Med det nye forslaget blir maktfordelingen redusert til tilsynet og dets egne vurderinger.

Utover at det nye lovforslaget er svært problematisk holdt opp mot de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier og demokratiske prinsipper i Norge, vil det skape stor uforutsigbarhet for næringslivet.

Det er lett å tenke seg den usikkerhet som vil råde om dette går gjennom; hva kan utløse et inngrep fra tilsynet? Hvilke internrutiner må på plass for å sikre selskapet mot å skape «alvorlige konkurranseproblemer»? Hva må en bedrift konkret foreta seg for ikke å havne i tilsynets søkelys?

Denne uforutsigbarheten vil kunne ha store konsekvenser for norsk handelsliv, og det er grunn til å tro at det vil medføre dyrere julemat – ikke billigere.

Finnes det alternativer til de foreslåtte lovendringene? Ja! De ligger i dagen. Gi tilsynet mer kapasitet til å avdekke lovbrudd raskere, eksempelvis ved å bevilge mer ressurser. Dette er en langt mer demokratisk og rettsstatsverdig fremgangsmåte enn å gi tilsynet makt til å gripe inn overfor private som ikke har begått noe lovbrudd.

Som kjent er veien til helvete brolagt med gode intensjoner, og jeg tviler ikke på at det ligger et godhjertet ønske bak forslaget.

Man må imidlertid ikke falle for den fristelse det kan være å hoppe over de prinsipielle og grunnleggende tanker når man skal vurdere å øke et statlig organs makt på bekostning av dets borgere.

Det er enkelt å hevde at man ikke har noe å skjule, og derfor ikke har noen innvendinger mot økt kontroll.

Svært ofte savner slike utspill en skikkelig og prinsipiell gjennomtenkning. Orwell forsøkte å advare oss mot maktens korrumperende natur, da han sa «We know that no one ever seizes power with the intention of relinquishing it”.

Å gi Konkurransetilsynet makt til å gripe inn overfor privat næringsliv uten at det foreligger et lovbrudd, er et svært farlig eksperiment. Det åpner døren for å se vekk fra grunnleggende rettsstatsprinsipper i jakten på enkle løsninger.