Et gufs fra nåtiden

LEDERKANDIDAT I KRFU. Ingrid Olina Hovland. Foto: Fredrik Refvem/Stavanger Aftenblad

Debatten om feminisme og likestilling er et gufs fra nåtiden.

Dette er en kommentar

Man skulle tro den gamle svovelpredikanten Ole Hallesby på høyst ukristelig vis hadde blitt reinkarnert som en tyve år gammel kvinne. I hvert fall ut fra reaksjonene i sosiale medier etter at KrFUs lederkandidat Ingrid Olina Hovland møtte KrFs tidligere leder Valgerd Svarstad Haugland til debatt om likestilling i Politisk kvarter.

Hallesby ble sin tids bilde på mørkemannen etter en beryktet «helvetestale» i NRK radio i 1953 hvor han advarte hedninger om at de ville stupe rakt ned i flammene om de ikke vendte om. Hovland spurte om norsk likestillingspolitikk har gått for langt.

Jeg overdriver en smule, men jeg kunne i hvert fall tatt en lang ferietur vekk fra kone og barn dersom jeg fikk en femmer for hvert innlegg som inneholdt en variant av gufs fra fortiden/utdatert/reaksjonært eller lignende. Og i en progressiv tid er det harde ord å bli anklaget for å være på lag med fortiden.

Men dessverre for kritikerne, tror jeg de bommer.

Hovland er ikke et gufs fra fortiden. Hun er snarere helt i sin tid og av sin tid, kanskje mer enn mange av dem som angriper henne.

IKKE LEDERKANDIDAT I KRFU. Ole Hallesby var derimot professor ved Menighetsfakultetet – og en helsikes predikant. Foto: Aktuell / NTB

Et av poengene Hovland løftet, var at hun er mot tredelingen av foreldrepermisjonen.

Da ordningen ble innført i 2018 (av Høyre, Frp og Venstre i en regjering jeg selv satt i), fikk jeg høre av folk som følger den slags grupper, at i ulike mammaforum på nett, var det fullt opprør. Noe nådde også mediene, men i langt mindre omfang enn hva reaksjonene skulle tilsi.

Man kan si mye om dynamikken i disse gruppene, men de fanger nok flere enn dem som skriver kronikker i avisene eller stiller til diskusjon i Dagsnytt Atten.

Å diskutere tredeling av foreldrepermisjon er altså et gufs fra fortiden. Men fra 2018, ikke 1958.

Men når jeg mener Hovland tar pulsen på samtiden, skyldes det noe mer. I flere år har det bølget ulike debatter i sosiale- og tradisjonelle medier. Det er en fellesnevner i saker om amming og permisjon, høy sykemelding blant kvinner eller småbarnsforeldre som føler at tiden som ikke strekker til: ord og begreper som stress, tidsklemmen og prestasjonspress brukes hyppig.

Et tilbakevendende svar på denne typen bekymringer, er at kvinner krever for mye av seg selv. Samtidig gjør menn for lite på hjemmebane. Det siste er i hvert fall riktig, skal vi tro statistikken. Samtidig er det i ferd med å bli noe slitt over den vellykkede karrierekvinnen som forteller at hjemme hos henne, bakes det bare med Toro.

Som en mor sa til VG: «Jeg har fått det rådet om å «bare bake Toro» ... Jeg baker ikke engang. Det handler ikke om for høye forventninger, men heller ønsket om mer tid. For min del, til familien.»

Det gjør deg ikke til en tradwife.

Hverken kvinner i arbeidslivet eller tidsklemmen er særnorske fenomener. Allikevel er det typisk for særlig Norge og Sverige at ideologi og økonomi har gått hånd i hånd. Dagens situasjon er ikke et uhell, men kulminasjonen av den norske statsfeminismenstatsfeminismenEt begrep fra statsviteren Helga Hernes som beskrev hvordan den nordiske likestillingspolitikken ble laget i samspill mellom staten og kvinnebevegelsen. Kilde: Store norske leksikon, snl.no .

Ideologisk har feminismen både i sin sosialdemokratiske og liberale variant dunket inn at kvinner må være økonomisk uavhengige. Feminister har med rette påpekt at økonomisk avhengighet blant annet gjør det vanskeligere å bryte ut av alt fra ulykkelige til voldelige forhold.

Men statsfeminismen har også en samfunnsøkonomisk side. Velferdsstaten er bygget på norske kvinner.

Vi har flyttet omsorgsoppgavene ut av hjemmet og over til det offentlige. Kvinnene har gått fra å jobbe ulønnet i huset til å være betalt i stat og kommune, fra barnerom til barnevern, barnehage og pleie- og omsorgstjenestene.

Velferdsstaten både lokker og dytter (pull og push): Gode offentlige ordninger skal gjøre det lettere med to foreldre i jobb, samtidig gjør den samme utviklingen at familien blir mer avhengig av de tjenestene det offentlige tilbyr, og det offentlige mer avhengig av enda flere kvinner i jobb.

Økonomi, velferdsstat og feminisme går opp i en høyere enhet.

LANGVARIG KAMP. Fra kvinnedagen 8. mars i Oslo, 1982. "Kamp mot all kvinneundertrykking" var hovedparolen. Foto: Erik Thorberg / NTB

På mange måter har det vært vellykket: Vi har en høy andel i jobb, vi har mobilisert arbeidskraftsreserven ved å få kvinner inn i arbeidslivet (som økonomene vil si) og samtidig har de offentlige ordningene gjort at vi har relativt høye fødselsrater, i hvert fall sammenlignet med mange andre vestlige land.

Kort sagt: verdensmestere i likestilling!

Så har vi levd med at systemet er preget av feministisk paternalisme (som styring av permisjonstiden), samt inneholder en del selvmotsigelser (veldig rause permisjonsordninger for småbarnsforeldre, hard forventning om retur til jobben i det øyeblikket barnehage er tilgjengelig).

For tilhengerne av mer valgfrihet, er økonomien en utfordring. Selv om vi holder skattefinansierte goder som kontantstøtte utenfor, vil valgfrihet koste noe for den norske arbeidslinja. Hvis flere kvinner blir hjemme i lengre perioder, svekker det tilgangen på arbeidskraft. Det er arbeidskraft den norske modellen sårt trenger i tiårene som kommer.

Men det gir i høyeste grad også en utfordring for alle som vil avfeie diskusjonen som et slags gufs fra fortiden. Det er selvfølgelig mer fristende å redusere den til en import av høyrevridde husmoridealer fra sosiale medier, men debatten er langt større enn som så.

Kvinner som problematiserer hvordan jobb og familie skal gå i hop, er bare ett tegn på at modellen leverer likestilling, men ikke det mange vil ha av livskvalitet. Disse kvinnene er ikke Trumpere.

Et annet tegn er hvor mange barn vi får og kommer til å få.

Utviklingen går feil vei. Fra en topp i 2009 (1,98), var samlet fruktbarhetstall i fjor nede på 1,44 (se faktaramme). Før kom japanere og italienere til Norge for å lære om hvordan vi kombinerte kvinner i jobb og høye fødselstall. Vi pekte på billige barnehager, gode permisjonsordninger, fedrekvote og likestilling.

Siden den gang har barnehagene blitt billigere, fedrekvoten lengre og likestillingen i hvert fall ikke mindre. Men oppskriften fungerer ikke mer. Det har også økonomiske konsekvenser på sikt.

Dette er ikke et gufs fra fortiden. Det er en høyst aktuell debatt.