«Et av de beste norske spillene noensinne»

Hvis du er glad i morsomme eventyr­spill, bør du spisse øyne og ører nå.

«The Holy Gosh Darn» – eller «Den Hellige Fy Flate», som det kalles på norsk – kan nemlig nevnes i samme åndedrag som spill­serier som «Monkey Island».

Jeg mener det. Helt seriøst.

Her handler det om å gruble, eksperimentere og le deg gjennom dialoger og oppgaver for å få historien til sin ko-ko konklusjon. Og det er her spillet virkelig briljerer.

For ikke bare er historien gjennomført og god, det er også et helt lass av velfungerende vitser, strålende humor og ville detaljer som krydrer opplevelsen.

Det hele foregår i himmelen, den med stor H, altså. Det har i lang tid kun vært hunder som har sluppet inn, de er de eneste helt rene og uskyldige skapningene på Jorden.

Fanget i tids­sløyfe

I spillets åpnings­sekvens ser vi en hær av gjenferd invadere. Himmelen eksploderer. Du får en magisk klokke av Døden som gjør det mulig å spole tiden seks timer tilbake.

Jobben din blir altså å sørge for at himmelen ikke eksploderer. Tidssløyfe-festen er et faktum.

Du må nemlig snakke med folk og fe, finne løsningen på gåter, lete frem spor og jakte på gjenstander – og så benytte deg av alt du har funnet ut når du spoler tilbake tiden og starter på nytt.

Mye av dette brukes i det store bildet, som en del av den røde tråden som får deg til konklusjonen av historien.

Andre ting er dustete (men morsomme!) adspredelser. Du kan for eksempel høre en skuespiller fremføre hele handlingen i studioets første spill, «Manuel Samuel», på en radio.

Og atter andre ting kan bare beskrives som rendyrket tids­sløyfe-humor. Du kan for eksempel notere ned hva slags hunder som ankommer, spole tiden tilbake og imponere vennen din med å gjette riktig 10, 20, 50, 100 og sikkert 1000 ganger.

«Monkey Island» møter «Deathloop»

Det er med andre ord et spill som kombinerer klassisk eventyrspill-formidling med en tids­sløyfe. Konseptet er ikke unikt, det har fungert utmerket i spill som «Outer Wilds» og «Deathloop».

Men det krever mye av historien. Det er ufattelig ambisiøst å bygge en historie som repeteres på denne måten.

Jeg er mektig imponert over hvor stødig Perfectly Paranormal lander det hele.

Det kan de naturligvis takke mange flinke folk for, og det er sikkert litt urettferdig å peke på én av utviklerne i denne anmeldelsen. Men jeg må gjøre det allikevel.

For akkurat som i «Manuel Samuel» og «Helheim Hassle», tyter vitse­snekker Ozan Drøsdal ut av hver eneste sprekk i «The Holy Gosh Darn».

Han synger glad-kristne låter, han har stemmen til flere av rolle­figurene, han er ansvarlig for vitsene og historien, og han har full kontroll med et helt spill­univers som i det minste gir mening i hans hode.

Tirsdags-trilogi

«Manuel Samuel», «Helheim Hassle» og «The Holy Gosh Darn» foregår nemlig på den samme tirsdagen. De knyttes sammen på både åpenbare og fullstendig overraskende måter.

Det er genialt, rett og slett. Det er ikke rart Drøsdal selv kaller denne utgivelsen for avslutningen av sitt magnum opus.

Med den progresjonen både Drøsdal og Perfectly Paranormal har hatt gjennom disse tre spillene, tror jeg han tar feil i det. Vi har trolig bare sett starten på noe.

Det må nevnes at det er frustrerende å stå fast uten å helt skjønne hvor veien videre går og hva man har gått glipp av. Det skjer innimellom.

Det er også mulig at den særegne humoren i spillet ikke vil treffe alle like godt. Noe som nok kjennetegner all god humor.

Helhets­inntrykket er uansett svært godt. «The Holy Gosh Darn» er et herlig eventyr­spill som bobler over av skaper­glede og kreativitet.

Og så er det simpelthen veldig, veldig, veldig morsomt.