Er Stortinget blitt en jammerdal?

2 months ago 17


Ifølge dem som forstår seg på samliv og sånn, har datingappen Tinder endret datingmarkedet. Folk sliter med å forplikte seg. Hvorfor slå seg til ro med det man har hvis den neste, og kanskje enda bedre kandidaten bare er noen sveip unna?

For dem av oss som forstår seg bedre på politikk enn dating, kan det se ut som noe av den samme forpliktelsesvegringen har nådd norsk politikere.

Sveiper Stortinget til venstre, sveiper regjeringa til høyre

De siste ukene har to av Jonas Gahr Støres håndplukkede stjerneskudd i regjering sagt nei til Stortinget.

Verken kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun eller digitaliseringsminister Karianne Tung ønsker å stille til valg fra sine hjemfylker.

Men de vil svært gjerne fortsette som statsråder.

De begrunner det med at familiesituasjonen med små barn gjør det krevende å binde seg til Oslo for fire år. Som innvalgt på Stortinget skal det svært mye til å fratre vervet.

Ap-statsrådenes begrunnelser minner veldig om det Høyre-nestleder Tina Bru sa da hun takket nei til gjenvalg. Men også hun gjorde det klart at hun på ingen måte lukket døra for å bli statsråd igjen dersom muligheten bød seg.

5lhEV22qUok

Tina Bru avklarte før sommeren at hun ikke ville fortsette på Stortinget. Hun mener pendlerlivet ikke er lett å kombinere med å være småbarnsmor.

Foto: NTB

Selv om utenriksminister Espen Barth Eide sa fra seg stortingsplassen i Oslo, gjorde også han det klart at han svært gjerne ville fortsette i regjering.

Begrunnelser som handler om familieliv eller å slippe til nye krefter, er uangripelige. Selv om noen vil innvende at statsrådsjobben er langt mer krevende å forene med pendling og familie.

Fra hornet på veggen hører man ymt om at det «før i tida» ville vært utenkelig å si nei til selve nasjonalforsamlingen, Stortinget, dersom man ønsker en politisk karriere.

Fanget på Stortinget

En åpenbar forskjell mellom statsråder og stortingsrepresentanter er bindingstiden man har som folkevalgt. Regjeringsmedlemmer kan velge å gå av, og lever uansett alltid på lånt tid. Selv om de fleste avganger framstår mest ufrivillig.

At det likevel frister å sitte i regjering skyldes nok at jobben ikke bare er arbeidsom og krevende (og lite familievennlig), men innebærer også mye makt og prestisje.

Man kan lure på om det ikke er mer stas å sitte i regjering enn på Stortinget.

Det er grunn til å spørre seg om Stortinget har mistet status. Tradisjonelt har det vært det viktigste tillitsvervet man kan få. Nå omtales det iblant som et slags «fengsel» og noe man ikke vil forplikte seg til.

Den strenge, særnorske fritakspraksisen har irritert politikere som ønsker å fratre. Enten fordi de har måttet forlate regjeringa, eller mistet verv i partiet som følge av en eller annen skandale.

Eksempelvis valgte den svenske utenriksministeren å gå av onsdag denne uka, og forlot Riksdagen (det svenske Stortinget) i samme slengen.

Stakkars politiker...

Noe som er verdt å dvele ved, er NRKs undersøkelse av hvordan politikerne på Stortinget opplever sin situasjon.

Over halvparten av de som svarte, vil ikke anbefale familie og venner å bli politiker. Sju av ti sier at de har fått svekket tillit til mediene. Noe de trekker fram, er høy belastning, forhåndsdømming og ubalanserte saker i mediene.

Nå er rett nok alle svarene anonyme, men man trenger ikke vandre mye i korridorene på Stortinget for å høre det samme.

Mange uttrykker bekymring for hvem som ønsker å bli politiker i framtida. Få tør å si det høyt av frykt for å framstå sutrete. Vel vitende om at de uansett vil gjøre det svakt i en sympatikonkurranse. Sannsynligvis på delt sisteplass med journalistene.

Særlig medias dekning av pendlerboligsakene opplever mange politikere som urimelige.

Borte bra, hjemme best

Og apropos pendling. For mange er det problemets kjerne.

Som folkevalgt skal man representere hele landet. Det betyr at mange må pendle. Det setter særlig familier i en vanskelig situasjon.

Tar man med seg familien til Oslo, kan man bli utsatt for kritikk for å være lite til stede i fylket man representerer. Det er nesten uunngåelig å ikke knytte bånd til byen man bor i.

Flere politikere begrunner det med hvorfor de ikke tar gjenvalg fra sitt opprinnelige hjemfylke, som Ap-politikerne Torstein Tvedt Solberg og Hadia Tajik.

Velger man å pendle, får man en tilværelse borte fra barn og familie, som mange opplever som krevende.

Det blir litt galt uansett.

Politikerne er også flinke til å legge stein til egen byrde. På det mye omtalte årsmøtet i Trøndelag Ap i vinter foreslo partiet at stortingsrepresentanter bør ha sitt faste bosted i fylket. Forslaget ble tolket som et stikk til Trond Giske, som bor med familien i Oslo selv om han er folkeregistrert i Trondheim.

Men kravet kan komme som en bumerang på en politiker i samme situasjon som Karianne Tung, som begrunnet sitt nei til Stortinget med at hun ikke ville pendle bort fra familien i Trøndelag.

For en del av politikerne er det en nesten umulig spagat. Hensynet til familien og til hjemdistriktet går ikke opp.

Og bare for å komplisere ytterligere. Hvor fornøyd omgivelsene er med sine stortingspolitikere, henger ikke nødvendigvis sammen med hvor de bor, men med hvilken innsats de legger ned for fylket sitt.

Usunn gjennomtrekk?

Flere har uttrykt bekymring for rekrutteringa til politikken. Særlig vekker det oppsikt når unge folk med en oppadstigende karrierekurve takker nei. Som Kari Elisabeth Kaski (SV), Kari Nessa Nordtun (Ap) og Tina Bru (H).

Men er det egentlig så farlig?

Valgforsker Svein Tore Marthinsen har gått gjennom begrunnelsene til alle stortingsrepresentantene som har takket nei til gjenvalg. Han finner ingen systematiske forskjeller på kjønn, men heller knyttet til alder og livsfase.

De yngre begrunner ofte med familie, de middelaldrende med behovet for å gjøre noe annet i livet og de eldste med totalbelastning, for eksempel med pendling.

Og kaller det sunn gjennomtrekk.

Ganske udramatisk egentlig.

Det er fortsatt slik at når noen går, så er det noen andre som kommer. Til og med på Stortinget.

Publisert 05.09.2024, kl. 10.58

Read Entire Article