En vond Maga-følelse

I VINDEN. Donald Trump er blitt favoritt foran presidentvalget 5. november. Foto: SPENCER PLATT / AFP / NTB

Det amerikanske presidentvalget nærmer seg med stormskritt – et valg som kan vise seg å bli det mest skjebnesvangre i vår tid. Det som står på spill er ikke bare demokratiets fremtid i USA, men også sikkerheten og stabiliteten i resten av verden.

Dette er en kronikk

Etter noen intense måneder med amerikansk valgkamp, virker det stadig mer sannsynlig at Trump kan komme til å vinne. En ting er at Harris har mistet «momentum» og at Trump haler innpå: Meningsmålingene viser dødt løp, både nasjonalt og i de viktigste vippestatene. Minst like viktig er det at både Clinton og Biden ledet med langt større margin – både nasjonalt og i de avgjørende vippestatene – i ukene før valget i 2016 og 2020.

Til tross for denne ledelsen, tapte Clinton de tre avgjørende delstatene Michigan, Wisconsin og Pennsylvania – og tapte dermed valget (selv om hun fikk flest stemmer på nasjonalt nivå). Joe Biden tok disse delstatene tilbake, men han ledet med langt større margin i ukene før valget enn det som ble det endelige resultatet etter at stemmene var talt opp.

Det som skaper usikkerhet, er ikke bare feilmarginen, som det ofte vises til i mediene, men at de som gjennomfører målingene ikke vet hvem som faktisk kommer til å stemme. De må derfor delvis gjette på hvem velgerne er basert på hvem som har stemt ved tidligere valg.

Dette fungerer til en viss grad når det ikke er store endringer i velgermassen. Men de siste ti årene, har vi sett store endringer av det politiske landskapet i USA. Dette gjelder partiene, spesielt republikanerne som har blitt stadig mer ytterliggående. Og det gjelder velgerne: hvem som faktisk stemmer og hvordan de ulike befolkningsgruppene stemmer sammenlignet med tidligere valg.

I 2016 undervurderte man i stor grad hvite velgere med lav utdanning, som var underrepresentert i målingene, spesielt i de tre delstatene som avgjorde valget. Dette forsøkte man å korrigere for i 2020, men fortsatt viste målingene et betydelig større forsprang for Biden enn det som ble det endelige resultatet.

Erfaringene fra valgene i 2016 og 2020 tilsier at demokratene må lede med flere prosentpoeng på målingene for å vinne – også i vippestatene. Derfor er det ekstra nervepirrende at de to kandidatene ligger så tett.

Det er selvfølgelig mulig at man har klart å korrigere for feilene – også de som ble begått i 2020 – og at man til og med har overkorrigert for disse feilene, slik at det faktisk går bedre for Harris enn det vi får inntrykk av. Men det er gode grunner til å tro at demokratene kjemper i motvind.

En viktig årsak til dette er at de har svekket seg blant befolkningsgrupper som tradisjonelt har vært viktige demokratiske velgere. Dette gjelder ikke minst den hvite arbeiderklassen – som kan forstås som folk uten høyere utdanning.

DEMONSTRANTER. Protester mot Donald Trump under hans valgmøte i New York City 27. oktober. Foto: SPENCER PLATT / AFP / NTB

Det er en overvekt av slike velgere i de tre viktige vippestatene Wisconsin, Michigan og Pennsylvania. (Disse tre delstatene har færre velgere med minoritetsbakgrunn og en høyere andel hvite velgere med lav utdanning enn de andre vippestatene.)

Hvite velgere uten høyere utdanning bidro til at Trump vant disse vippestatene i 2016. I 2020 klarte Biden å vinne disse delstatene tilbake, delvis ved å appellere til noen av disse velgerne.

Det som kanskje overrasket mange i 2020, var at Trump styrket seg blant velgere med minoritetsbakgrunn. Denne trenden virker enda tydeligere i 2024. Stadig flere latinamerikanere sier at de vil stemme på republikanerne. (Det er fortsatt flere latinamerikanske velgere som stemmer på demokratene, men marginene har blitt mindre.)

Trump har også til en viss grad lyktes med å appellere til unge afroamerikanske menn, noe som delvis gjenspeiler en trend der mange menn (uavhengig av etnisk bakgrunn) stemmer på republikanerne og stadig flere kvinner stemmer på demokratene.

Dette gjelder spesielt unge velgere. Ifølge målinger ser det ut til at rundt to tredjedeler av unge kvinner vil stemme på Harris, mens godt over halvparten av unge menn vil stemme på Trump. Vi ser noe av den samme tendensen her hjemme.

Til sammen tilsier disse utviklingstrekkene en omfattende endring av det politiske landskapet i USA. Disse endringene kan kanskje oppsummeres som følger:

MAGA. Trump-støttespillere under valgmøtet i New York City denne uken. Foto: SPENCER PLATT / AFP / NTB

Kjønnsgapet blir større: Flere kvinner stemmer på demokratene, og flere menn stemmer på republikanerne. Dette gjelder spesielt unge velgere.

Minoritetsgapet blir mindre: Flere latinamerikanere stemmer på republikanerne enn før, og flere afroamerikanske menn vurderer å stemme på republikanerne.

Utdanningsgapet blir stadig viktigere: Demokratene er i ferd med å bli partiet for folk med høyere utdanning og republikanerne partiet for folk med lavere utdanning.

De geografiske forskjellene spiller en sentral rolle: Mennesker med høy utdanning har en tendens til å bosette seg i urbane områder, preget av vekst og muligheter, mens mennesker med lav utdanning gjerne bor i mindre byer og i områder som har sakket akterut i den økonomiske utviklingen. Republikanerne står sterkt i områder med lavere befolkningstetthet, mens demokratene står sterkt i urbane områder.

Som vi ser, blir den amerikanske velgermassen både mer og mindre polarisert på en og samme gang. Polariseringen øker langs flere akser – by og land, høy og lav utdanning, mann og kvinne – noe vi kjenner igjen fra europeisk politikk. Samtidig virker det som om velgermassen er i ferd med å bli mindre polarisert langs etniske skillelinjer.

Sistnevnte hadde vært en god nyhet, dersom dette var et helt vanlig valg. Problemet er bare at republikanerne gjennom sin retorikk og politikk har beveget seg i en retning som kan karakteriseres som stadig mer autoritær – der både rettsstaten og demokratiske spilleregler blir utfordret.

Derfor er det helt avgjørende at demokratene klarer å samle en stor nok koalisjon av velgere som kan støtte opp om det amerikanske demokratiet. Men hvis det stemmer at så mye står på spill, hvorfor er det ikke flere folk som vil stemme på demokratene ved dette valget?

Dersom vi skal forsøke å svare på dette, må vi både se på hva den sittende administrasjonen har gjort (og ikke gjort) i møte med ulike utfordringer – og på hvordan Harris har klart seg gjennom valgkampen i møte med velgere og media.

Det generelle inntrykket er at svært mange amerikanere er misfornøyde med retningen landet har tatt under Biden og at Harris har utvist både styrker og svakheter i valgkampen. Styrken har ligget i gode taler og stjernespekkede valgmøter. Svakhetene har først og fremst vært en manglende evne til å svare godt nok på spørsmål som opptar mange av de velgerne demokratene trenger for å vinne valget.

Den anerkjente amerikanske valganalytikeren Nate Silver skrev nylig at magefølelsen hans sier Trump. Han har også publisert en lang liste der han ramser opp 24 grunner til at Trump kan vinne. Blant disse er at det amerikanske valgsystemet (valgmannskollegiet) favoriserer republikanerne og at regjerende partier gjerne har lav oppslutning (noe som går igjen i mange land). Men en av de viktigste årsakene er innbyggernes oppfatning av hvordan det går med økonomien og bekymring for høye priser (inflasjon).

Den økonomiske utviklingen i USA de siste årene har gitt Donald Trump en stor gave

Det sier den amerikanske journalisten og podkastverten Ezra Klein, nemlig inflasjon. «Prisene har steget så mye og så raskt at en tykk tåke av nostalgi har lagt seg over Trumps presidentskap.» Mange amerikanere har tydeligvis glemt kaoset og inkompetansen som preget Trumps presidenttid. Det de husker er at det gikk relativt bra med økonomien før pandemien – «at egg og melk og bensin og biler og boliger var billigere, at rentene var lavere».

Denne inflasjonståka gjør at mange i dag har et mer positivt syn på Trump som president enn det de hadde da han faktisk var president. (Da ser vi selvsagt bort fra de mest ihuga Trump-tilhengerne som har likt Trump hele veien.)

Man kan selvsagt si at dette virker urettferdig for demokratene, fordi de økonomiske indikatorene for USA ser relativt gode ut: fortsatt lav ledighet (og høy sysselsetting), relativt god vekst (sammenlignet med andre industriland) og en prisvekst (inflasjon) som nesten er tilbake til det nivået sentralbanken sikter etter (som er rundt 2 prosent).

Man kan også argumentere for at disse velgerne ikke vet sitt eget beste fordi Trumps økonomiske politikk vil føre til høyere priser, mer økonomisk usikkerhet og større forskjeller.

Og man kan påpeke at de gode økonomiske tidene under Trump startet allerede under Obama. (Den økonomiske utviklingen vi så under Trump, var i mange tilfeller trender som startet flere år tidligere og som han ikke kan ta æren for.)

Man kan også lure på om disse velgerne forstår alvoret i situasjonen. Det virker ikke spesielt fornuftig å stemme med lommeboken (basert på misvisende argumenter) når demokratiet står på spill.

Det virker dessverre ikke som om demokratene har nådd frem med et godt nok budskap til de avgjørende velgerne på vippen – de som kan bli overtalt til å stemme Harris fremfor Trump. Men, som sagt, fordi det er så stor usikkerhet knyttet til meningsmålingene, er det umulig å vite hva utfallet blir før alle stemmene er talt i de avgjørende vippestatene.

Deler av teksten har tidligere vært publisert på Marius Gustavsons Facebook-side.