«En visuell festkaramell»

«Wuthering Heights» treffer kinolerretet som en visuell festkaramell i den sprudlende regien til Emerald Fennell («Promising Young Woman», «Saltburn»).

Emily Brontës klassiske tragedie om Catherine og Heathcliffs umulige kjærlighet spilles her ut med lekre fasader og skitne undersider.

Margot Robbie («Barbie») og Jacob Elordi («Frankenstein») viser til tider en magnetisk tiltrekning på lerretet.

Kulisser, kostymer og positurer drypper av saftig stilisering og drømmende lidenskap.

Samtidig har filmen en sort­humoristisk tone som gir en satirisk snert til både det historiske og det romantiske dramaet.

Det blir etter hvert veldig mange overflater, og historie­fortellingen blir vel karikert og omstendelig over drøye to timer.

Men for noen scener denne filmen har!

Til tonene av et herlig vakkert lydspor stiller Fennell opp motiv etter motiv som trekker oss inn i den destruktive romantikken med heftig puls, brutale detaljer og sukker­knitrende filmpoesi.

Lidenskap vs. lommebok

Jeg har ikke lest romanen «Wuthering Heights» (1847), men jeg har sett flere av filmatiseringene, og det er lett å merke at Emerald Fennell har gjort markante endringer og kutt i Brontës historie.

Det sentrale forholdet er likevel lett å kjenne igjen.

På gården Wuthering Heights bor enkemannen Mr. Earnshaw (Martin Clunes) sammen med datteren Catherine.

I et anfall av nestekjærlighet tar han en dag med seg et fattig barn hjem. Gutten får navnet Heathcliff og settes i en slags tjenerrolle i husholdningen.

Årene går. Earnshaws spillegjeld vokser. Huset forfaller. Catherine og Heathcliff utvikler sterke følelser for hverandre.

Så flytter den rike forretnings­mannen Edgar Linton (Shazad Latif) inn på nabogodset.

Han frir til Catherine. Dermed er scenen satt for et trekantdrama, hvor sosial status, misforståelser, begjær, bitterhet, list og hevnlyst sørger for at det raskt blåser opp til full storm.

En romantisk blockbuster

Sammenlignet med Peter Kosminskys dramatiske filmversjon fra 1992 og Andrea Arnolds mer poetiske filmversjon fra 2011, er mye av det historiske og sosial­realistiske rundt stand, rasisme og brutalt hverdagsliv borte fra denne utgaven.

Emerald Fennell har laget en underholdnings­fokusert vri på «Wurthering Heights», hvor den berusende og tragiske romantikken får spille hovedrollen.

Det dytter samfunns­skildringen til bakgrunnen, og birollene oppleves ganske tynne og på utsiden av historien.

Men den lekne tilnærmingen lar Fennel male ut klisjeer, hommager og pastisjer med referansesterke strøk.

Visuelt lånes det fra bokomslag, eventyrfilmer, elegante kostymedrama og erotiske thrillere.

Dette blander Fennel med sin egen stil til et friskt og selvsikkert filmspråk som uten blygsel spiller ut fortellingen med sterke følelser, saftige bilder og smarte skråblikk.

Margot Robbie og Jacob Elordi er også aldeles med på leken når de lar sine rollefigurer skifte uanstrengt mellom det inderlige og det overdrevne. De behersker det ømme, det intime og det voldsomme, uten å miste glimtet i øyet.

Resultatet er en romantisk blockbuster hvor Hollywood-stjerner, litterær berømmelse, et lekkert soundtrack fra Charli XCX og brennhete lengsler forenes i en popkulturell ekstravaganse.

«Wuthering Heights» er for ujevn til at jeg blir ordentlig grepet av historien ved første gjennomsyn, men filmen er rik nok på attraksjoner til at den begeistrer i kinomørket.

Jeg har allerede lyst til å se den igjen.