Meningsmålingene var ikke skjeve i samme grad da de spådde full pott for Republikanerne i mellomvalget 2022 – et valg som skulle vise seg å være det største nederlaget opposisjonen har røket på siden 1934.
Dermed bommet jeg – og det på direktesendt TV i beste sendetid. Og da var det fint lite annet å gjøre for meg enn å legge meg flat.
Jeg la meg ned på gulvet og stirret opp i taket. Ingenting skjedde.
Mens jeg lå der helt flat på gulvet, så begynte jeg å tenke på alle gangene jeg hadde tippet rett resultat i amerikanske valg. Helt fra første gang jeg selv avla stemme i 1992, i mitt valgdistrikt Douglas County, Wisconsin, der i den mest rustne, nedslitte delen av USA fram til i dag.
Og der var det full pott, inkludert Trumps overraskende seier i 2016.
Det begynte å rykke i kroppen da jeg husket at jeg forutså tidspunktet Joe Biden ville trekke seg etter den katastrofale TV-debatten i sommer, og det gjorde jeg godt innafor en feilmargin på 4 timer.
Og med det var dette nedverdigende, patetiske First House-aktige ydmykhetsritualet over. Jeg reiste jeg meg opp, strakk på kroppen, og gikk bort til speilet. Der så jeg ham.
Ga meg selv to tomler opp
Han var tilbake. Den eneste USA-eksperten her til lands som ikke rangerer TV-serien «The West Wing» som en del av verdens kulturarv, eller som synes at Michelle Obama burde bli kåret til verdens evige herskerinne, eller som bruker store deler av dagen sin på å rangere hvilken av Bidens taleskrivere som gjestet «Pod Save America» denne uka, som var den mest hysterisk morsomme.
Den eneste USA-eksperten som stadig minner norske wannabe-republikanere på at før de heiet på Trump, tollbarrierer og ikke-intervensjonisme, så heiet de på Bush, frihandel og Irak-invasjon, og at det skiftet kun tok noen måneder.
Jeg sto der i speilet, blunket til meg selv og smilte sjarmerende mens jeg slapp en laaaaang promp, som ble båret på vinden til neseborene til de overraskende mange norske trumpister med trygd rett inn på konto og en del rusk på det kriminelle rullebladet, der de istedenfor å bedrive ærlig arbeid sitter foran PC-ene sine og raser mot at mine landsmenn der i vest skal få velferdsordninger, for korte fengselsstraffer eller for lite juling av politiet.
Jeg ga meg selv to tomler opp. Jeg var nemlig tilbake. Ikke som den stars & stripes-draperte Marvel-helten Captain America, men som hans fleecejakkekledde fetter:
Captain Americaekspert.
I etterpåklokskapens fis
Men anyhoo: Det er mye tenners gnissel og smertelig etterpåklokskap om hva som gikk galt for Demokratene denne gangen, og mye av det vil – som alltid – være begrenset til prateklassens univers, med deres fetisjering av retorikk og symbolproduksjon, altså at Kamala Harris og hennes kampanje var for svak og for utydelig på formidling av viktige budskap.
Og til en viss grad vil de ha rett i det.
Biden-administrasjonen kan sies å være den mest arbeiderklasse- og grasrotvennlige administrasjonen siden Lyndon B. Johnson, med lovendringer som garanterer lavere pris på medisiner og egenandeler, høyere beskatning av store selskaper (noe som er særdeles populært blant amerikanere, hele 8 av 10 velgere vil ha dette, herunder 6 av 10 republikanere), samt flere massive infrastrukturløft. Helt grunnleggende deler av sivilsamfunnet som har forfalt siden 1970-tallet.
Men det skulle altså vise seg å være for lite, for sent.
Biden fikk stafettpinnen fra den mest inkompetente og dyreste administrasjonen i USAs historie (hvis vi ikke regner med Bush/Cheney, vel å merke), og arvet en nasjon som lå nede for telling etter en alvorlig feilhåndtert pandemi – inkludert en global inflasjonsdrivende resesjon – samt den tidsinnstilte drittbomben som var Trumps spektakulært destruktive avtale med Taliban.
Skyggekabinett
At Trumps skyggekabinett senere saboterte den tverrpolitiske grensepakken, og høyst sannsynlig inngikk en avtale med sin kriminelle psykopatiske bestevenn i Tel Aviv om å holde krigen i Gaza gående og eskalere den til Libanon, er begge forlengelser av deres antiamerikanske obstruksjonistiske strategi.
Og jeg kan ikke engang forestille meg hva Trump har lovet Putin angående Ukraina og Nato under deres mange telefonsamtaler (noe som for øvrig er i strid med The Logan Act, som forbyr amerikanske borgere å bedrive utenrikspolitikk uten å ha fått et offisielt mandat til det.
Men som vi jo har fått erfare de siste årene: Når lov-og-orden-partiet messer om lov og orden, så er det ikke sånne som seg selv de snakker om).
It’s the economy, Cupid
Men Demokratene har uansett aller mest seg selv å takke for dette nederlaget.
Noen årsaker:
En kognitivt redusert president som i 2020 ble lansert som en én-periodes-president, men som brøt denne kontrakten med velgerne sine da han i tåkehybris i april 2023 fant ut at han skulle stille til gjenvalg.
Et parti som lot ham surre på altfor lenge før de til slutt måtte sette hardt mot hardt for å få ham til å trekke seg, noe som ga etterfølgeren hans veldig knapt med tid – en etterfølger han selv hadde valgt uten å rådføre seg med noen, aller minst velgerne selv.
At den utkårede var hans egen upopulære visepresident gjorde ikke saken bedre.
Alt dette bidro selvsagt til Harris’ nederlag, men jeg er ganske sikker på at hun tapte først og fremst fordi hun var svak på å tilby konkrete løsninger som kunne gjøre livet bedre for millioner av hardt arbeidende amerikanere.
Forskning viser altså at sosialdemokratisk økonomisk politikk er veldig populært blant amerikanske arbeiderklassevelgere – fra begge partier – og det er der fokuset til Harris & co. burde ha vært hele tiden.
For lite og for sent
For de som måtte tro jeg fabler eller driver Arbeidernes Rikskringkasting-ønsketenkning: På tirsdag var det også folkeavstemninger i flere meget republikanske stater, der forslag som bl.a. utvidet sykelønn, dobling av minstelønn og fjerning av den privatskolebaserte voucher-ordningen vant med markant flertall.
Jeg vet at det ble gjort en innsats fra Harris-kampanjen i denne retningen de siste ukene, men nok en gang var det for lite og for sent.
At Harris i tillegg valgte å bruke den siste innspurten på stadige opptredener sammen med den tidligere republikanske senatoren Liz Cheney – som av mange assosieres med sin far, som var visepresident i den mest kleptokratiske, løgnaktige og mislikte administrasjonen i nyere amerikansk historie – sier sitt.
I stedet kunne hun turnert Midtvesten og Pennsylvania med United Auto Workers-presidenten Shawn Fain, den karismatiske kristensosialisten og tredje-generasjons General Motors-arbeideren, som av mange nå regnes som ikke bare den viktigste personen på amerikansk venstreside, men også som en av de mektigste aktørene i amerikansk næringsliv. Noe han demonstrerte til gagns da han i fjor ledet sine medlemmer gjennom den amerikanske fagbevegelsens største streike-seier på kanskje 60 år.
Men den gang ei.
Det er apropos få ting som illustrerer identitetskrisen i dagens Demokratiske parti mer presist enn følgende episode: Etter at Biden gikk streikevakt med United Auto Workers-medlemmer i Michigan, så ble det møtt med sinne fra en av Barack Obamas sentrale rådgivere, Steve Rattner. Rattner mente at det var uverdig av en president å «velge side» i en konflikt som dette.
Men det er åpenbart for meg at det er nettopp dét rustbeltets velgere vil ha, og som Kamala ikke ga dem.
Thoughts and prayers
Så da gikk det som det måtte gå.
Mine tanker går til soldatene i skyttergravene i Ukraina.
Til dem som har blitt truet med vold av Trump og hans medsammensvorne.
Til hardt arbeidende amerikanere av alle sjatteringer, spesielt de som bor i anti-fagforenings-«Right to Work»-stater (det vanvittige orwellianske Newspeak-bullshitet til oligarkenes PR-rådgivere er til å få bendelorm av) som nå vil møte store tilbakeslag når det gjelder overtidsbetaling, minstelønn, grunnleggende arbeidsmiljø – og – tro det eller ei – lovverk som hindrer barnearbeid.
At Trump umiddelbart etter valget varsler store kutt i trygdeordninger og helsetilbud til kronisk syke og funksjonshemmede med lav inntekt lover ikke godt – heller ikke for mange av hans kjernevelgere, som trodde han mente det da han gjentatte ganger lovet å ikke røre velferdsordninger.
Mine tanker går til jenter og kvinner som blir gravide under voldtekt og incest, samt de som blør ut på akuttmottakenes gulv på grunn av komplikasjoner – mens det medisinske personalet er tvunget av loven til å stå passivt og se på.
Til de mange arabisk-amerikanske velgerne i Dearborn, Michigan, som endte med å stemme på Trump som en desperat protest mot Bidens medvirkning til massedrap på deres slektninger i Gaza.
Jeg frykter at de har noen veldig hjerteskjærende tider i vente.
Oligarkenes støymaskin
Og jeg ber en stille bønn for amerikanerne som ble lurt til å tro at en stemme for Trump og Vance var en stemme mot oligarkklassen. Og til å tro at det ikke er de selv som vil ende opp med å betale tollsatsene det nå snakkes om, som i realiteten er en flat skatt, noe velstående amerikanere har drømt om i generasjoner.
Det er viktig å merke seg at en av de få tingene Trump faktisk greide å gjennomføre i sin forrige periode var en skattereform som økte den samlede formuen til de snaue 800 rikeste amerikanerne – det vil si den rikeste promillen av den såkalte én-prosenten som eier det meste av verdiene i USA – med ufattelige 72 prosent.
Og de pengene kommer rett fra lomma på arbeiderklassen og middelklassen. Det er ting som dette som gjør at jeg anser Trump for å være en slags støymaskin for oligarkklassen, og det skjærer meg i hjertet.
Jeg vil i den sammenheng helt kort påpeke et par kjensgjerninger:
Den amerikanske arbeiderklassen og lavere middelklassen er ikke mindre presset i dag enn den var da Trump vant i 2016. Tvert imot: tall fra 2023 viste at hele 78 prosent av amerikanere lever såkalt paycheck-to-paycheck, det vil si at man alltid kun er én lønnsslipp unna avgrunnen.
Mens antall amerikanere som lever i såkalt food insecurity, risikosonen for sult, er urovekkende høy. Og da snakker vi ikke lenger bare om de tradisjonelt fattigste områdene i USA, som i Mississippi-deltaet og i Appalachian-fjellene, men også om det som er verdens største matproduserende område, nemlig den amerikanske prærien:
Tall som bekymrer
I 2023 opplevde 1 av 7 Nebraska-innbyggere sultrisiko, food insecurity, og blant barna er det enda verre: 1 av 5 av Nebraskas barn lever i denne horrible risikosonen. Dette er tall som mildt sagt bekymrer meg – ikke minst med tanke på hvem som nå skal ta over roret.
Mine tanker går til alle – spesielt familier – både i USA og rundt om i verden som vil møte alvorlige økonomiske vanskeligheter hvis Trumps tariffer faktisk blir en realitet og utløser massiv stagnasjon og inflasjon på global skala.
En av de tingene jeg likte ved Trump i 2016 var hvordan han gikk til frontalangrep på frihandelsavtalen NAFTA, en omfattende avtale primært mellom USA og Mexico (Canada gjelds ikke) som i sin tid ble skissert av Ronald Reagan og George Bush senior, for så å bli signert av Bill Clinton i 1993 – noe som for øvrig var et grovt svik mot fagbevegelsen, som hadde støttet ham i valgkampen året før.
Denne avtalen førte til en storstilt utshipping av arbeidsplasser til Mexico og var katastrofal for amerikanske industriarbeidere og muligens hovedgrunnen til at Trump vant Rustbeltet – og dermed Det hvite hus – i et valg som sto mellom han og selveste Fru NAFTA.
Trumpismens paradoks
Men så bytter han den ut med en ganske lik avtale – men selvsagt med et annet navn, og innfører en handelspolitikk som bare mellom 2016 og 2018 (det vil si pre-covid) kostet USA 1800 industribedrifter og 170.000 arbeidsplasser, blant annet måtte Harley Davidson flytte en av sine tre fabrikker i USA til Thailand.
Men dette er jo trumpismens paradoks: Hans fans hevder at «Han sier det han mener!», men når han sier et eller annet helt hinsides ko-ko så er det «Det er ikke det han mener!». Og sånn er det med realpolitikken hans også.
Deri ligger det vel kanskje et slags håp.
Mine tanker går også til klimaet. Trump lovet olje-garkene frie tøyler, for hvorfor skulle en Chicken McNugget-slukende, sykelig overvektig 78-åring bry seg om planetens framtid?
Når det er sagt, så tror jeg ikke det kommer til å bli så veldig mye endring når det gjelder forholdet mellom USA og Nato. Det er altfor sterke krefter i det famøse militær-industrielle komplekset som vil hindre noen radikale brudd på det området.
Mediesirkus
Noe annet som heller ikke kommer til å skje er disse storstilte deportasjonene av udokumenterte innvandrere som han har lovet. Det vil utvilsomt bli et mediesirkus der man viser hvor effektivt og brutalt man sender ut noen hundretusen migranter, men utover det vil lite endre seg. Det er for øvrig verdt å merke seg at Obama deporterte flere ulovlige migranter i løpet av sine fire første år enn det Trump gjorde i sine.
Både landbruket, byggebransjen, servicesektoren og produksjonsindustrien er dønn avhengige av disse per i dag 8 millioner arbeidstakerne man kan utnytte maksimalt helt uten forpliktelser.
Innvandring er selve bensinen i den amerikanske økomien, og landet trenger i dag langt flere innvandrere, ikke færre.
Det er et litt ekkelt tankekors at dersom Trump mot all formodning skulle deportert dem, så ville den påfølgende kollapsen i amerikansk økonomi føre til en massiv renteoppgang også for oss i Norge – så vi får sende disse moderne semi-slavene som holder USA i gang en takknemlig tanke i ny og ne, mmkay?
Kunstig intelligens og kunstig demokrati
De to tingene jeg frykter mest av alt er at Trump – på vegne av sine oligarkvenner i Silicon Valley (deriblant fascisten Peter Thiel, det vil si han som eier J.D. Vance) – vil sabotere enhver fornuftig regulering av kunstig intelligens.
Jeg mener at dette valget i stor grad egentlig var et valg om hvor mye denne totalt omveltende og uten tvil livstruende teknologien skal kunne utvikles uten demokratisk innsyn og kontroll. For dersom det skal skje før det er for sent, så må det skje nå i de aller nærmeste månedene.
Denne teknologien har blitt drevet frem av gigantiske overføringer av skattepenger til disse tech-lordene som eier den, men det er helt åpenbart at denne gjengen ikke har planer om å la skattebetalerne få et ord med i laget.
Og dersom noen skulle være i tvil: Det var av denne grunnen at hillbillyen (eller rettere sagt Thielbillyen) JD Vance ble sendt fra sitt hjørnekontor hos venturekapitalfondet til Peter Thiel i California til Ohio med 15 millioner dollar i valgkamp-lomma for å bli senator i 2022, for så å bli visepresidentkandidat nå i sommer.
Og det funker: Trump har allerede varslet at noe av det første han vil gjøre etter innsettelsen den 20. januar er å reversere Bidens KI-reguleringsverk.
Samfunnsnedbrytende
Det andre jeg frykter mest er at Trump, ved hjelp av blant annet dommerutnevnelser og eksekutivordre, vil fortsette det pill råtne og samfunnsnedbrytende arbeidet republikanerne har bedrevet for å svekke demokratiet, både på delstatsnivå og i høyesterett de senere årene. Noe de gjør ved å meisle bort stadig mer av Lyndon B. Johnsons lovreform av 1965, den som sikret alle amerikanere føderalt garantert stemmerett uavhengig av hudfarge, hjemstat eller inntekt.
Høyresiden har helt siden denne reformen aktivt bekjempet det deltagende, representative demokratiet på andre måter enn de kunne under de apartheidlovene som eksisterte i nøyaktig 100 år etter at demokrati-siden vant borgerkrigen.
Jeg tviler på at det faktum at de nå for første gang på 30 år har vunnet et presidentvalg, også med antall stemmer totalt, i stedet for kun med valgmannskollegiet (som i seg selv er en relikvie fra slaveritiden), eller flere afroamerikanske velgere, kommer til å endre det.
Mitt eneste håp for denne administrasjonen er at Trump vil innfri løftet sitt om å tillate innsyn i arkivet som inneholder sannheten om drapet på John F. Kennedy. Men jeg tviler på det, ettersom han lovte det samme i 2016 – og hei sann: Det skjedde ikke, gitt.
Båter mot strømmen
Nei, at det skal være så mye styr der borte på andre siden av Blåmyra da, selv en USA-ekspert-superhelt kan bli matt.
Det er fristende å avslutte med den siste setningen i den største av amerikanske romaner, F. Scott Fitzgeralds «The Great Gatsby»:
«And so we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.»
Gatsby-historien spiller seg ut i de glade 1920-årene, i tiden før børsen i New York kollapset og kastet verden ned i en økonomisk avgrunn, og handler om hvordan grenseløs grådighet fører til menneskelig forfall.
Noen hevder at denne siste setningen handler om den amerikanske drømmen som en løgn; at amerikanere flest – uansett hvor hardt de prøver – aldri egentlig kan komme seg videre, men i stedet stadig havner tilbake til start, og at det i dette ligger et varsel om at Amerika, det vil si prosjektet som er bygget på denne nasjonale drømmen, når alt kommer til alt, vil svikte.
Jeg krysser fingrene for at det ikke skal skje.
Se også:
Hør «Trygdekontoret» om USA:
Publisert 09.11.2024, kl. 15.55